ET VIKTIG BUDSKAP
Dagene mine preges av et arbeid som på mange måter er tungt. Jeg har tatt på meg å utforme forslag til et høringsinnspill som Norske kveners forbund skal sende til stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det er en tillitserklæring, men også et stort ansvar.
Komiteen skal til høsten presenteres det de kommer fram til for Stortinget i plenum. Vedtak som deretter fattes, vil ha stor betydning for kvenenes skjebne i framtida. Derfor er det viktig å være sikker på at det som sendes er representativt for det organisasjonen mener.
Det er et arbeid utført av Sannhets- og forsoningskommisjonen Norske kveners forbund og mange andre skal mene noe om. Rapporten slår fast at staten har begått urett mot kvener, skogfinner og samer, og kommisjonen har kommet fram til en god del tiltak de mener myndighetene bør sette i verk.
STERKE FØLELSER
Jeg har lest meg gjennom de 700 sidene rapporten består av. Et mektig dokument som på alle måter har gjort inntrykk. Jeg leser om fornedrelse, tap, sorg og sinne. Heldigvis leser jeg også om håp og framtidstro, men det er de sterke opplevelsene jeg kjenner på her og nå.
Fornorskningspolitikken hadde som mål å frata alle tre gruppene språk og kultur, og den har ført fram. Mange, inklusive meg selv, er så fornorsket at vi ikke kjenner vår rettmessige identitet. Vi må gjennom mange faser før vi finner vår plass, både innvendig og utvendig.
Akkurat nå er det innspill fra tillitsvalgte i lokalforeningene rundt om landet på alle nivåer jeg jobber meg gjennom. Jeg leser om individuelle opplevelser av mindreverd. Om likegyldighet fra storsamfunn, politikere og myndigheter. Det er noen utsagn går igjen i nær sagt alle innspillene. «Vi blir ikke sett, ikke hørt, ikke respektert«.
KVENENE HAVNER I SKYGGEN
Mange legger vekt på at de opplever at myndigheter forskjellsbehandler samer og kvener. Det skjer gjennom praktisk handling som for eksempel feilregistrering av kulturminner, noe som er kritisk. Når et kulturminne først er registrert som samisk, kan det ikke omgjøres. Det oppleves som urettferdig, nærmest som en gjentakelse av fornorskningspolitikken. Fysiske bevis på kvenenes levesett og tilstedeværelse i nord er i ferd med å skrumpe inn.
Det kvenske språket framheves i liten grad i kvenske områder og i De tre stammers møte, områder kvener, samer og nordmenn har levd sammen. Også dette er en form for usynliggjøring, en fortsettelse av fornorskningspolitikken. Vanskeligst er det når det kommer til bruk av de felles områdene kvener, samer og nordmann har brukt i generasjoner. Naturen eier ingen, den er her i kraft av seg selv.
Mange er mer opptatt av det som ikke kommer fram i rapporten enn det som faktisk står i den. Kvenene blir gjennom utelatelsene skrevet ut av historien. Kommisjonsrapporten bærer preg av slagside når det gjelder dybdeforståelse og mengdebeskrivelse. Utelatelsene kan ha vel så stor innvirkning på kvenens nåtid og framtid som de konkrete tiltakene kommisjonen har foreslått som grunnlag for forsoning.
ALLE MÅ SES PÅ SOM LIKEVERDIGE
Sorgen skinner gjennom tekstene jeg leser. Jeg forstår den. Usynliggjøring av alle de berørte minoritetene er stor, men det kan ikke herske tvil om at kvener – og ikke minst skogfinner – havner i skyggen av samer. Dette pågikk før kommisjonen startet sitt arbeid, og den er påtakelig også etter at rapporten ble offentliggjort. Alle arenaer der rapporten blir drøftet, preges av dette.
Mange av tiltakene Sannhets- og forsoningskommisjonen har foreslått er som sagt gode. Det folk er spente på er hva som kommer til å skje i praksis. Kvener er redde for å miste mer enn de allerede har gjort. De trenger å bli omfavnet i alle lag av samfunnet, over hele landet. Og de har krav på å bli sett på som likeverdige med alle, og behandles med respekt.
Jeg tenker også at det kan være lurt å se på det fra et samisk perspektiv.
Tidligere bodde det også samer mye lenger sør i Finland, men de har hele tiden blitt presset nordover av finnene. I dag står samisk ganske svakt i Finland i forhold til i Norge.
Fra et samisk perspektiv har altså nordmenn kommet og bosatt seg i deres områder fra sørvest, og tilsvarende har det kvenske/finske folket kommet fra sørøst.
Altså: Både nordmenn og finner/kvener har kolonialisert tidligere samiske områder. Det er årsaken til at samisk settes høyest nå.
Landegrensen mellom Norge og Finland gjorde at finnene ikke fikk like mye makt på norsk side. Derfor står samisk fortsatt ganske sterkt i indre Finnmark. Hadde Finland fått Finnmark, så ville nok samisk stått mye svakere i Kautokeino og Karasjok enn det gjør i dag, og finsk/kvensk ville vært majoritetsspråket (slik det er på finsk side av grensen i dag).
Det kvenske/finske folket har sin egen stat med sitt eget språk. Hvis man vil lære kvensk, kan man ta et opphold i Finland og bli god i språket.
En same har ikke samme mulighet. Det samiske folket har ingen egen stat. Derfor må samisk ha sterkere rettigheter enn kvensk/finsk i Norge i dag.
Jeg er litt usikker på hvordan jeg best kan svare, men først: Et «samisk perspektiv» er mangfoldig. Mine samiske oldeforeldre og besteforeldre bodde langs kysten i Nord Troms, sammen med mine kvenske oldeforeldre og besteforeldre, ja, under samme tak, faktisk. Så: Det er jo en ganske dramatisk holdning å mene at kvener hører hjemme i stien Finland. Og: Jeg er nok veldig for at mennesker skal ha lik verdi.
Særs viktig, takk for arbeidet du legg ned!
Takk, Lillian. Nå er innspillet fra Kvenforbundet sendt til kontroll- og konstitusjonskomiten. I det har vi kommet med mange forslag til løsninger, og hva som må vektlegges. Siste ord om det er nok ikke sagt. For egen del kjenner jeg at det skal bli fint å kunne fokusere mer på «de nære ting». De man lettere kan se resultater av, og de som betyr noe for et og et individ. Å kunne skrive om det som faller seg inn. Og det vil nok være «det kvenske» i overskuelig tid framover. Veiene er fortsatt mange å gå 🙂