MIN UKJENTE HISTORIE HVISKET MEG I ØRET

En senhøstkveld i 2019 kom jeg over filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen. Filmen beveget meg dypt, og åpnet for nye tanker – akkurat da jeg trengte det som mest.

Et tilbakeblikk fra starten

Dette innlegget er et tilbakeblikk på en tekst jeg skrev i 2020 i forbindelse med prosjektet Mine kvenske røtter 

Da jeg så filmen første gang hadde det bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter, noe å kjenne meg igjen i. Mikkelsen viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark, reiser til Karelen – og til Tornedalen – der jeg nylig hadde vært. 

Filmen som traff meg

Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor, og samtidig nøstet han seg bakover sin egen historie. Jeg ble klokere av å se den.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg ikke hadde visst at jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Den traff også fordi jeg kjente på et fravær. Mikkelsen var opptatt av om det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Fravær og savn

Jeg kjente også på et savn. Jeg hadde ingen som kunne gi meg svar på alt jeg lurte på, ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Gjennom intervjuene kom historiene om fornorskning og skam. Om barn som ble slått for å snakke sitt språk. Jeg husker spesielt fortellingen til Inger, som jeg møtte på en gård nord for Haparanda: Hun fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli i skolen, og om en klassevenninne som ble straffet. Det samme skjedde i Norge.

Det beveget meg fordi det ikke bare var historie – det var menneskers sår. Og jeg forsto: Dette var også min bakgrunn. Men jeg hadde aldri fått høre om det.

En stemme som ga gjenklang

Han intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett, biskopen som nådde mange hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for meg også. Kanskje det var mulig å bære dette offentlig, med stolthet.

Jeg visste ikke om noen i slekten som kalte seg kven. Likevel kjente jeg det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som ble undertrykt og gjort usynlig.

Jeg er en av dem

Opplevelsen fra Tornedalen satt i meg. Jeg hadde delt den med en bror og en søster. Jeg hadde dokumenter som viste røtter i Tornedalen, historiebøker fra området, og jeg hadde begynt å følge kvenske miljøer på nettet.

Min egen ukjente historie hvisket meg stadig sterkere i øret: Jeg vil vite hvem jeg er.

Et prosjekt blir født

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage et prosjekt vokste fram. Våren 2019 søkte jeg midler fra Kulturfondet for Norge og Finland. Summen var liten, men stor nok til å gi meg det puffet jeg trengte. Mine kvenske røtter ble født, og samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker.

Den reisen – min identitetsreise for å forstå hva kvensk kultur hadde med meg å gjøre – endret livet mitt for alltid.

Tilbakeblikk – og veien videre

Da jeg skrev om dette i 2019, ante jeg ikke hvor sterkt og langt prosjektet skulle føre meg. Nå, i 2025, spinner jeg videre under navnet Kvensk identitet – Ordspinneriet.

Dette tilbakeblikket er en del av grunnmuren. For meg handler det ikke bare om fortiden, men også om hvordan vi sammen kan skape fellesskap, styrke og synliggjøre det kvenske i dag.

Kilder og lenker

Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen (2005)
Filmen ble laget sju år etter at Norge anerkjente kvenene som nasjonal minoritet (1998) og samme år som kvensk ble ble anerkjent som eget språk.

Hvorfor dro Elisabeth (NRK Kvääni 2018)
Teksten ble publisert i forbindelse med en tekstkonkurranse før jeg tok det kvenske etternavnet Huru etter min oldemor. Å ta navnet var en del av prosessen med å eie denne historien.