KAJAS DRØM ER Å SKRIVE EN DIKTBOK

Kaja Tomter har deltatt på Ordspinneriets nettkurs Mot til å skrive. De to siste innleveringene handlet om å løfte seg selv himmelhøyt og selvdisiplin. I sitt innlegg som gjesteskribent forteller hun om hva hun fikk fram i seg selv i løpet av de øktene.

En nådegave for livet

av Kaja Tomter

Når jeg skriver, kjenner jeg at jeg er i ett med meg selv, kjenner kontakt med mitt dypt personlige. Det er en del av min drivkraft. Det er som å fullføre meg selv.

Det kjennes som når en tørr blomst får drikke vann, som når et spedbarn blir lagt til brystet, som når bonden setter potetene i jorden og vet at han sikrer næring til familien for året, som når et fortvilet blikk møter blikk av kjærlighet, som når en drue finner sin vin, som når høsten gir fred og vinteren byr på sin hovedrett, tidløsheten.

Først og fremst skriver jeg fordi det er så oppfyllende i mitt liv å forme en erfaring, en tilstand, i relativt få ord. På papiret. Det gir meg mening. Det gir meg glede. Over alt, og uansett, har jeg gleden av ords budskap på papir – og det er en nådegave for livet.

Jeg tror jeg kan skrive

Jeg blir glad blir jeg når jeg kan sette strek ved et dikt og gleden intensiveres, fullbyrdes på en måte, dersom teksten også når et annet menneske. For jeg tror at jeg også kan skrive noe for noen som vil oppleve gjenkjennelse når de leser en tekst jeg har skrevet. Og at det er noe for noen, er nok det. Å arbeide fram ord ved bruk av bilder, ved bruk av ny-ord, ved bruk av ord som ikke alle er i dagligspråket, men som leseren allikevel vet betydningen av er bare pur fryd!

Drømmen? Kanskje skrive en hel diktbok? Da må jeg tro at jeg kan! For hvis jeg tenker at jeg ikke kan, så vil jeg jo ikke forsøke en gang. Derfor vil jeg tro at jeg kan, og heller få meg en nesestyver. Kanskje vil jeg prøve å sende inn noen tekster til et sted? Ikke være så åndelig lat, men ta initiativ. For jeg blir ikke refusert før jeg har sendt inn! Og kanskje kan en tekst eller to antas i et skrift? Men vet ikke om jeg har utholdenheten. Jo, jeg tror jeg kan hente den fram!

Små frukter i form av ord

Jeg vil arbeide mer med skrivingen. Ordspinneriets skrivekurs har bevisstgjort meg, inspirert meg til å skrive mer. Nå setter jeg meg ned for å arbeide med ord så å si daglig og noen små frukter i form av noen ord, en linje, bærer det nesten hver gang! Jeg har ikke hatt klare setninger hver gang jeg har satt meg ned – men jeg har satt meg ned!  Som du sier er det så forbasket sant at man målbevisst virkelig må sette seg ned og skrive; inspirasjonen kommer ikke og henter deg! Dette å bli minnet på at diktet ikke kommer ferdig i hodet for å bli skrevet ned vet jeg jo, men akk… så sluntrer man unna, og kan ha lett for å bli i unnasluntringen.

Dette kurset faller sammen med at en venninne av meg som liker å fotografere, sendte meg noen bilder på e-post. Før har vi snakket om at kanskje jeg kunne skrive noen linjer til et av bildene hennes, men det er blitt med praten. Lysten har vel vært der, men ikke «tent» meg.

Denne gangen slo lynet ned! Jeg kjente at nå vil jeg prøve å sette tekst til et av bildene.

Og har gjort det!

Nødvendigheten av å sette seg ned

Jeg har tatt utskrift av retningslinjene jeg har fått på kurset og har klistret opp foran skjermen her. Også de som kun skriver en kort tekst, kanskje et dikt på fem linjer, har bruk for slike retningslinjenjer. For arbeidet er jo ordene i seg selv, ikke antallet av dem.

Jeg har ikke satt opp konkrete tidspunkt på dagen/gjennom uka som jeg skal arbeide med ordene, men jeg har satt opp i mitt hode at jeg forstår nødvendigheten av å måtte sette meg ned, nettopp fordi inspirasjonen som regel ikke kommer og henter meg.

Skrevet av Kaja Tomter