Finnes det en blomst som kan konkurrere med løvetannen? Med sin intense gulfarge smiler den mot oss, uansett hvor dypt vi sukker og hvor hardt vi kjemper for å få den vekk fra plenen. Den sender lystig avgårde sine fnokker som slår seg ned akkurat der det måtte passe, frør seg, slår rot og dukker opp neste vår som om vi aldri hadde forvist den.
I kveld rusler jeg en liten runde i hagen slik jeg ofte gjør. En hage som aldri er helt velstelt og aldri helt nedgrodd. Vi tar et tak nå og da, holder det sånn nogenlunde og trives med det.
I en knust krukke jeg ikke har ryddet bort, strekker et par løvetenner seg mot lyset. De gule hodene som snart blir grå minner meg om barndommen. Om at jeg trakk pusten dypt inn og fikk munnen full av fnokk. Etter hvert skjønte jeg hvordan blåse paraplyene til himmels.
De minner meg også om rusleturen til barnehagen i følge med barnebarnet mitt året før. Med skinnende øyne nappet han en løvetann i forbifarten, kastet den til meg, og var i samme sekund klar til å ile videre på den skinnende, nye sparkesykkelen han hadde fått på sin femårsdag.
Jeg bar den amputerte løvetannen med meg hjem, og satte den uten forhåpninger i vann. Kokte kaffe og åpnet en diktbok jeg nettopp hadde lånt på biblioteket:
Løvetannes bønn
av Harald Sverdrup
Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –med alle de undrende øyne.
La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.