Jeg kommer fra et tre-kulturelt samfunn, en smeltedigel mellom det kvenske, samiske og norske. For meg i den rekkefølgen, for andre er det en annen miks. Dette var ukjent for meg fram til august 2018. Da var jeg på ferie i Nord Troms, på øya jeg kommer fra. Ferien gikk mot slutten og jeg skulle hjem til Horten. Ruta som går via mellom Finland og Sverige er lettkjørt, og unntatt et strekke langs E6 i Nord Troms slipper man unna tuneller. Av den grunn, men også fordi jeg skulle møte broren og søsteren min i Tornedalen, valgte jeg den. Det forandret livet mitt. På en gård like nord for Haparanda fikk jeg vite sannheten om meg selv: Jeg er kven og min slektskultur er helt annerledes enn den nordiske. Jeg er en annen enn jeg var opplært til å tro.
Bildet av meg selv brast. Mine kvenske røtter, et reise- og skriveprosjekt, ble for meg en måte å bygge meg selv opp igjen. Om ikke helt fra start, så i hvert fall så godt det har latt seg gjøre. Prosjektet har vist meg at det er hundrevis som er i samme situasjon som meg. Det er en sterk drivkraft for å jobbe videre. En ung, kvensk poet setter ord på det bedre en jeg kan:
Det er kvensk å tro
at man ikke er kvensk
– M. Seppola Simonsen
I januar 2021 jeg tok skrittet: Jeg vil skrive bok om mine opplevelser og erfaringer rundt jakten på mine kvenske røtter, og ikke minst hva jeg fant ut. Etter en måned hadde jeg en ramme for fortellingen klar, og så viste det seg at det faktisk er et forlag som vil gi meg en sjanse. Slektsfortellingen min strekker seg fra 1400 tallet fram til i dag. For å forstå utviklingen mot dagens kvenske kultur har jeg lett ennå lengre bakover i tid. Det er fortsatt mye jeg lurer på og det dukker stadig opp ting det er verdt å undersøke, så fort går det ikke.
