Mandag våknet jeg opp til en klar og luftig vårdag, med hjertet full av takk. Et spennende kapittel i livet er skrevet ferdig, og det blir mange å savne. Kai Petter Johansen har vært min nærmeste kollega de siste to årene, og jeg har på nært hold se ham vokse fram som en markant personlighet i denne skjebnetiden for kvenene. I går hadde vi begge vår siste dag «på jobben».
Mange har spurt meg om hva jeg skal gjøre i tiden som kommer nå som jeg ikke lengre skal være i ledelsen av Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto. Det svarer jeg med glede på, men det som dukker opp i hjertet er at det blir mange å savne, noe som betyr at jeg har fått mange å være glad i. Å tenke på, å glede meg over. I dag er det Kai Petter som tar plass hos meg.
KAI PETTER JOHANSEN BLIR Å FINNE I DEN KVENSKE HISTORIEBOKA
I helgen som gikk var det landsmøte for Norske kvener forbund – Ruijan Kvääniliitto, og hele femti mennesker hadde møtt opp. De kom fra alle kanter av landet. For oss som har forberedt møtet har det vært utrolig mye å tenke på, ikke minst fordi dette forarbeidet sammenfalt med mye annet som skulle på plass. Når vi vel var i gang lørdags morgen, rullet og gikk timene i to samfulle dager. Før vi visste ordet av det var tiden brukt opp, og i kaoset på slutten glapp det mange hadde ventet på: Å få takke Kai Petter av på skikkelig vis. Man ville se og høre ham fra podiet en aller siste gang. Jeg plukket det opp i gangene etterpå, og ble fryktelig trist. Men Kai Petter blir ikke borte. Han har vokst til å bli en markant skikkelse i den historiefortellingen som skrives om kvenene akkurat nå. Han blir en del av den kvenske nåtidshistorien. Han var på Stortinget den dagen vendepunktet kom, ble invitert på Slottet, varmet oss alle på nyttårsaften, og han har snudd forbunds-skuta og fått den på rett kjøl.
Det var på vårparten 2021 jeg tok kontakt med ham første gang. Da var tanken om å danne lokalforening i Ytre Oslofjord begynt å forme seg. Kunne forbundslederen tenke seg å komme på oppstartsmøte dersom vi fikk det til? Jeg ble møtt med en varm og smilende stemme. – Veldig gjerne, sa han. Å løfte opp og løfte fram en ny lokalforening var nettopp en ting han ville brukes til. Da vi møttes i september samme år, synes jeg at jeg kjente ham allerede. Det gjorde alle andre på stiftelsesmøtet også før dagen var over. En god start for styret som bor så langt fra sentrum av kven-verden.
Kai Petter har ledet forbundet gjennom større endringer. En av de viktigste gjelder den administrative driften. Da jeg kom inn som co-pilot i april 2022 var endringsarbeidet igangsatt, men mye arbeid gjensto. Målet var å få orden på økonomien før neste landsmøte, digitalisere alt av arkivmateriale som til da kun fantes i papirformat, få orden på ansettelsesforhold, og retningslinjer for både tillitsvalgte og ansatte. Det har holdt hardt å få det på plass, men han og generalsekretæren kunne lørdag presentere et plettfritt regnskap og et gjennomsiktig budsjett som er helt i tråd med handlingsplanen. Forbundet har under ham arbeidet fram en tydelig ansettelsespolitikk, der generalsekretæren har nødvendig spillerom til selv å forme det teamet hun ser som best skikket for å holde stø kurs. Det trengs, for det vil i lang tid framover være nødvendig å være teamleder via Teams.
UTDELING AV GAVEPAKKER
Det har vært en formidabel vekst gjennom den doble vakta. Medlemstallet har tatt helt av. Det har kommet til flere lokallag, og det ligger minst to til på lur. Forbundet er nå den desidert største organisasjonen blant alle opprinnelige minoriteter inklusive urfolk, både når det gjelder medlemstall og lokalforeninger. Det er mange ulike og sammenfallende årsaker til at dette skjer, men de som ble medlem eller tillitsvalgt har hatt tiltro til forbundet og dermed også til Kai Petter som leder. Han forlater sin post i et sterkt forbund i vekst, med en slagkraftig organisasjon der de tillitsvalgte har all grunn til å vise styrke helt ut til fingerspissene over det ganske land. De skal også vite at de gjennom arrangementer bidrar til utviklingen av kvensk kunst og kultur, og at de åpner rom for den som fortsatt ikke har funnet veien inn i det kvenske fellesskapet.
Kai Petter ser den enkelte og evner å være nær. Under festmiddagen på lørdag kalte han fire lokalforeningsledere fram på gulvet. Side om side sto de og representerte de lange linjene i henholdsvis Lakselv, Tana, Nord-Varanger og Børselv, og dermed også Norske kveners forbund. Han holdt tale for hver og en mens han holdt dem i hånden. Blikket holdt like lenge som håndtrykket. Det er det ikke alle gitt å klare. Og alle fikk de gave den avtroppende forbundslederen egenhendig hadde tatt seg tid til å kjøpe inn, tross sin ufattelig travle hverdag. Han er ikke den som breier seg, men hans gode håndtrykk, faste blikk, varme stemme og lune smil betyr ikke at han er lett å feie av banen. Tvert imot. Han står støtt i skoene sine, vet hvor han vil og har politisk vett. Alle disse egenskapene til sammen gjør at han har hevet Norske kvener forbund – Ruian kväaniliitto til å bli en ryddig og åpen organisasjon med betydelig kven-politisk kraft. En kraft som virkelig trengs. Det er bare et halvt år til Stortinget skal behandle rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. De som tok over roret fikk en gavepakke i hendene.
Jeg er takknemlig over at landsmøtet for to år siden hadde tillit til at jeg kunne være en av forbundets nestledere. Det har vært utrolig spennende og lærerikt på alle måter. En eventyrlig reise, der jeg har fått lov til å stå skulder ved skulder med Kai Petter i all slags vær. Jeg håper ikke jeg har blitt for gammel til å huske når han får tid til å mimre.
