ET VIKTIG BUDSKAP
Dagene mine preges av et arbeid som på mange måter er tungt. Jeg har tatt på meg å utforme forslag til et høringsinnspill som Norske kveners forbund skal sende til stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det er en tillitserklæring, men også et stort ansvar.
Komiteen skal til høsten presenteres det de kommer fram til for Stortinget i plenum. Vedtak som deretter fattes, vil ha stor betydning for kvenenes skjebne i framtida. Derfor er det viktig å være sikker på at det som sendes er representativt for det organisasjonen mener.
Det er et arbeid utført av Sannhets- og forsoningskommisjonen Norske kveners forbund og mange andre skal mene noe om. Rapporten slår fast at staten har begått urett mot kvener, skogfinner og samer, og kommisjonen har kommet fram til en god del tiltak de mener myndighetene bør sette i verk.
STERKE FØLELSER
Jeg har lest meg gjennom de 700 sidene rapporten består av. Et mektig dokument som på alle måter har gjort inntrykk. Jeg leser om fornedrelse, tap, sorg og sinne. Heldigvis leser jeg også om håp og framtidstro, men det er de sterke opplevelsene jeg kjenner på her og nå.
Fornorskningspolitikken hadde som mål å frata alle tre gruppene språk og kultur, og den har ført fram. Mange, inklusive meg selv, er så fornorsket at vi ikke kjenner vår rettmessige identitet. Vi må gjennom mange faser før vi finner vår plass, både innvendig og utvendig.
Akkurat nå er det innspill fra tillitsvalgte i lokalforeningene rundt om landet på alle nivåer jeg jobber meg gjennom. Jeg leser om individuelle opplevelser av mindreverd. Om likegyldighet fra storsamfunn, politikere og myndigheter. Det er noen utsagn går igjen i nær sagt alle innspillene. «Vi blir ikke sett, ikke hørt, ikke respektert«.
KVENENE HAVNER I SKYGGEN
Mange legger vekt på at de opplever at myndigheter forskjellsbehandler samer og kvener. Det skjer gjennom praktisk handling som for eksempel feilregistrering av kulturminner, noe som er kritisk. Når et kulturminne først er registrert som samisk, kan det ikke omgjøres. Det oppleves som urettferdig, nærmest som en gjentakelse av fornorskningspolitikken. Fysiske bevis på kvenenes levesett og tilstedeværelse i nord er i ferd med å skrumpe inn.
Det kvenske språket framheves i liten grad i kvenske områder og i De tre stammers møte, områder kvener, samer og nordmenn har levd sammen. Også dette er en form for usynliggjøring, en fortsettelse av fornorskningspolitikken. Vanskeligst er det når det kommer til bruk av de felles områdene kvener, samer og nordmann har brukt i generasjoner. Naturen eier ingen, den er her i kraft av seg selv.
Mange er mer opptatt av det som ikke kommer fram i rapporten enn det som faktisk står i den. Kvenene blir gjennom utelatelsene skrevet ut av historien. Kommisjonsrapporten bærer preg av slagside når det gjelder dybdeforståelse og mengdebeskrivelse. Utelatelsene kan ha vel så stor innvirkning på kvenens nåtid og framtid som de konkrete tiltakene kommisjonen har foreslått som grunnlag for forsoning.
ALLE MÅ SES PÅ SOM LIKEVERDIGE
Sorgen skinner gjennom tekstene jeg leser. Jeg forstår den. Usynliggjøring av alle de berørte minoritetene er stor, men det kan ikke herske tvil om at kvener – og ikke minst skogfinner – havner i skyggen av samer. Dette pågikk før kommisjonen startet sitt arbeid, og den er påtakelig også etter at rapporten ble offentliggjort. Alle arenaer der rapporten blir drøftet, preges av dette.
Mange av tiltakene Sannhets- og forsoningskommisjonen har foreslått er som sagt gode. Det folk er spente på er hva som kommer til å skje i praksis. Kvener er redde for å miste mer enn de allerede har gjort. De trenger å bli omfavnet i alle lag av samfunnet, over hele landet. Og de har krav på å bli sett på som likeverdige med alle, og behandles med respekt.