DET VARSOMME ER IKKE MITT
Jeg har bodd på Østlandet mesteparten av livet, og setter pris på det milde, varsomme og frodige landskapet. Her har jeg lyttet til sus i høye trær og gresshoppespill. Sett det myke glitret i vannet og kjent solen varme. Det viktigste for meg er familien min, og det er her jeg hører til nå. Samtidig er det noe som mangler.
For det første savner jeg tonen folk imellom i nord. Man forstår uten ord, er innenfor. Hos sitt eget folk. En annen ting jeg bare finner nordpå er stillheten. Det er ikke folk over alt, og man er en del av naturen.
I mitt indre landskap fosser Halselva. Jeg hører den straks, den evige lyden. Den smaker av myr. Måker og terner kauker og skriker. Ellers er det stille.
Halselva kommer ned fra Lillefjellet. I et søkk bakenfor ligger Blåisen. Det kjølige draget får huden til å nuppe seg. Den grå veggen bak ligner på et bergtroll, og bortenfor ligger Arnøyhøgda. Den er på 28. plass over landets primærfjell, det vil si fjell som rager mer enn tusen meter fra foten sin.
1168 meter over havet. Jeg har vært der.
SE MOT NORD
Arnøya ligger nesten helt på toppen av landet, på 70 grader nordlig bredde. Når jeg står i hagen hjemme og ser i retning nord, er det bare hav fram til Svalbard, om lag 960 km unna. Ved enden av øya stuper Flutind i havet, 933 meter rett ned. Mitt barndomsrike sluttet der. Det gikk ikke an å gå forbi, man måtte ut i båt, og det var ikke hver dag det var såpass til vær.
Det blåser som regel fra nord, det drar seg til over Arnøybåen. Såpass skjønte jeg når pappa satt klistret foran radioen og hørte på Fiskerimeldinga. Værvarsel for strekningen Lindesnes – Stavern var ikke så viktig, men så skulle det være stilt: «Nordbanken, Kildinbanken, Hjelmsøybanken, Nordkappbanken, Tromsøflaket og Bankene utenfor Troms».
Værmeldinga var ikke underholdning, det var spørsmål om liv eller død. Noe man stort sett ikke snakket om. Hvis man ikke hørte noe var alt bra. Når folk kom heim fra fiske var alt som det skulle. Gjorde de ikke det, var det galt fatt, men ikke før.
Å gå rundt å bekymre seg var ikke noe til hjelp, og ikke hadde man tid heller. Det var alltid nok ta seg til.
HJEMME I ET KARRIG LANDSKAP
Rett øst ligger Laukøy. Det skulle være godvær før en kunne ro over sundet, og det hendte. Når man gjorde det alene for første gang var man kry. Det var langt den gangen. I dag vet jeg at det er cirka en kilometer i åpen sjø, og jeg tror ikke mine barn hadde fått lov til det samme.
Jeg fikk lov fordi jeg kunne ro. Jeg visste når det var lite vind, jeg kjente mot- og medstrøm i åretakene, jeg kunne lande båten og få den så langt opp at den ikke rak av. Og jeg visste når jeg måtte dra hjem.
Alt dette visste jeg og greide jeg. Man var ikke så redd for alt mulig, og ting gikk jo som regel bra. Det var mulig. Man kunne klare det. Veien hjem er ikke vanskelig å finne, for ingenting står i veien, man ser bare havet og himmelen.
EN STILLHET MAN BARE FINNER HJEMME
Noen grader østover ligger fylkesgrensa mot Finnmark, en usynlig og ubetydelig grenselinje. I praksis er det samme natur, og også samme folk som har befolket det karrige landskapet der også. Når jeg lukker øynene kan kan jeg skimte Loppkalven i det fjerne.
Det er ingenting som stenger, alt er åpent. Man rammes inn av fjellene uten at de klemmer pusten ut av deg, de holder seg i bakgrunnen. Stødige. Man kan puste på Arnøya. Rå havluft, nyslått høy, lyng og myr.
Alt dette er et skattekammer jeg kan ta fram og gløtte ned i, men det er ikke alltid nok. Man lever et liv sammen med de man er aller gladest i, og plutselig en dag skjønner man blir nærmest syk av lengsel etter å dra hjem. Til dit tankene finner ro, til den stillheten man ikke finner andre steder.
Derfor måtte jeg dra, og for å stille den bunnløse hungeren måtte jeg dra alene. Motvasjonen og målet var på plass. Neste steg var planlegging.