Gjennom en systematisk og langvarig fornorskingspolitikk har den norske stat drevet en utrensking av kvensk språk, kultur og identitet. Dette er grunnen til at jeg ikke kjente til mine kvenske røtter.
Mine kvenske røtter – Del 3
Den første tiden etter at jeg oppdaget min kvenske tilhørighet var hodet mitt var fylt med tanker som ikke hadde noe åpenbar sammenheng. Til det var spørsmålene for mange. Jeg måtte plukke ting fra hverandre og se på dem en etter en.
En av de tingene som hadde festet seg fra kvelden på Hulkoffgården, var at kvenene var utsatt for diskriminering og at myndighetene hadde drevet en aktiv politikk for at de skulle slutte å snakke kvensk. Denne politikken – fornorskingspolitikken – var hovedgrunnen til at jeg ikke visste noe om min kvenske tilhørighet. Et sted måtte jeg starte for å finne ut av dette. Spørsmålet jeg plukket ut av kaoset var: Hva gikk denne politikken ut på, og når startet dette?
MAKT OG AVMAKT
«Fornorsking av samar og kvenar var målet med minoritetspolitikken den norske staten førte i nord frå 1850- til 1950-talet»
Kvenene har vært utsatt for mistenksomhet, nedverdigelse, tvang, eksklusjon og isolasjon. De hadde opplevd redsel og fortvilelse. Ut fra dette grodde det en ødeleggende følelse av skam. Det er ikke rart folk har fornektet sin opprinnelse, sitt opphav. Gitt avkall på sin identitet og dermed bygget sine liv på feil premisser.
Norske myndigheter har gjennom flere tidsepoker hatt en oppfatning om at Finland kunne være en militær trussel i nord. Dette gjorde Finnmark og Nord-Troms til en sikkerhetspolitisk arena, og kvenene med sin finskspråklige tilhørighet ble mistenkt for å kunne sette rikets sikkerhet i fare. De som hadde kvensk som hjemmespråk senket stemmen. Barna måtte ikke lære språket, og kvener helt ned til trettenårsalder har blitt overvåket som mulig spion eller overløper.
Sent på 1800 tallet og tidlig på 1900 tallet var myndighetene bekymret for et russisk-kontrollert Finland, og i 1932 ble artikkelserien Den finske fare publisert. Bak den sto journalisten Arthur Johan Ratche fra Helgeland. Han ble fem år senere belønnet for «sitt virke for landsdelens utvikling» gjennom utmerkelsen Petter Dass-medaljen. Finland løsrev seg fra Russland i 1917, og i mellomkrigstida var frykten for at en idé om et «Stor-Finland» skulle føre til invasjon. Under den kalde krigen (etter 1945) var Norge tro mot USA, og Finlands nære relasjon til Sovjetunionen ble sett på som en trussel.
Store deler av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms har vært under mistanke fra midten av 1800 tallet fram til ganske nylig. Fornorskingspolitikken overfor kvenene har vært beinhard, om mulig enda hardere enn den var for samene. En nærmest endeløs kjede av statsministre, forsvarsministre og utenriksministre har hatt dette som en villet politikk, det er ikke noe som bare har skjedd. Både gulrot og pisk ble brukt. Gratis ukeblad på norsk ville kunne stimulere læring, å gjøre det vanskelig å passere grensen mot Finland for å besøke slekt var en måte å kutte bånd til kulturen. Kirke, skole og næringsliv ble mobilisert. Spede forsøk på å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene.
Det har også vært et spørsmål om rase. På slutten av 1800 tallet var den fremherskende politikken å konstruere en sterk nasjonalstat. Assimilering av de som var annerledes var et viktig ledd i dette – ett land, ett folk og ett språk. Et annet viktig verktøy var Jordsalgsloven av 1902. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det var også diskriminering på arbeidsmarkedet. Folk sa fra seg navn og språk, fornektet og fortiet sin identitet. Å være kven ble etter hvert forbundet med skam.
Norges første regjering ble opprettet i 1814 ble opprettet uten representasjon fra nord. I de første årene lå regjeringens hovedsete i Stockholm, og ble ledet av norske adelsmenn, det svenske kongehuset, dansk-norske embedsmenn, godseiere, jurister og offiserer. Mot slutten av århundret ble den norske parlamentarismen født, og med det dannelsen av politiske partier. Først Venstre, så Høyre senere samme år. De hadde vekselvis statsministeren helt opp til slutten av 1920. Da kom Arbeiderpartiet i posisjon, og litt senere også Senterpartiet. Fra krigen og fram til langt etter jeg var født i 1959 dominerte Arbeiderpartiet, og etter den tid har partiene dels vekslet på å sitte med makten. Gjennom skiftende tider har myndighetene opprettholdt en diskriminerende politikk.
Det var etter påtrykk fra Europarådet at de ble nødt til å stake ut en ny kurs når det gjaldt kvenene. De anerkjente kvener som som en av fem nasjonale minoriteter
Norske myndigheter var med på å grunnlegge Europarådet i 1949. Det var nok ingen som den gangen tenkte at rådet noen tiår senere kom til å sette søkelys på Norges forhold til egen minoritetsbefolkning . I 2017 ble det etter lang tids arbeid besluttet å granske uretten som har pågått. Ikke uten motstand, men nå setter mange sin lit til arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den ble opprettet av Stortinget i 2018 for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. At kommisjonen ikke hadde med skogfinner i sitt mandat, er verdt å merke seg. De ble inkludert senere.
KILDER OG LINKER
- Utdanningsdirektoratet: Kvener og norskfinner
- Utdanningsdirektoratet: Nasjonale minoriteter
- Regjeringen.no: Nasjonale minoriteter
- Regjeringen.no: Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter
- Forskningsrådet: Følger forsoningen mellom den norske stat og minoritet
- NRK: Et fylke fullt av forrædere?
- NRK: Hemmelig notat avslører hvordan regjeringen vil unngå granskning av fornorskningen
- UiO/Norgeshistorie: Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar