Mange har fulgt den kvenske reisen min, men det var en kraftanstrengelse året før som la grunnlaget for den. En kjøretur Norge på langs sommeren 2018 flyttet grenser som hadde sperret meg inne i ni år.
Sommeren for seks år siden kjørte jeg fra Horten i Vestfold til Lauksletta på Arnøy. Motivasjonen var klar og sterk. Det sulteforede hjertet mitt lengtet hjem.
Etter å ha planlagt og spart og fikset og ordnet et år, var jeg endelig klar for å dra på langtur. For mange er dette ingen bragd, for meg førte det til en livsendring. Beslutningen om å dra og det at jeg kom i mål, åpnet flere dører for meg enn jeg kunne drømt om.
Ingenting å tape
Jeg hadde vært preget av sykdom i ni år da jeg satte meg bak rattet, usikker på om jeg kom til å nå fram. I bakhodet duvet en tanke om at turen kunne ende raskt. Sammen med den bodde en svimmelhet som hadde satt seg fast.
Det var absolutt ingenting å tape. Nederlagene hadde hopet seg opp helt siden fotfestet i arbeids- og sosialt liv glapp. Et til spilte ingen rolle. Det er alltid bedre å prøve, enn å gå ut fra at man ikke får ting til.
Anspent, spent og stolt satte jeg meg inn bak rattet. Den overskyggende utfordringen var at jeg aldri har kjørt distansen alene.
Å forsere det krevende trafikkbildet på Østlandet visste jeg kom til å bli slitsomt. Derfor hadde jeg lagt opp til å krongle meg gjennom indre veier. Når en så kommer ut på E6 er det strak vei.
Jeg klarte det!
Jeg kjørte inn og ut av fylker, la bak meg landskap og møtte nye. Hvert sted jeg stoppet var en opplevelse, og Nordland var et eventyr. Til slutt nådde jeg kysten av Nord-Troms. Jeg hadde klart det.
Seieren i seg selv ga et kick, men det aller viktigste er at jeg ble så frisk det er mulig for meg å bli. Svimmelheten som tåkela livet mitt er totalt borte. Om det er takket være seieren, turen i seg selv eller oppholdet i stillhet på Arnøya vet jeg ikke. Kanskje kombinasjonen av alt.
Drømmen om å komme hjem hadde vært en avgjørende drivkraft, men det var planleggingen som gjorde at jeg lyktes. Det handler om å komme i gang, sette mål, kartlegge utfordringer og legge dem bak seg en etter en.
Nettopp dette tok jeg i bruk da jeg reiste til Tornedalen året etter, og det bruker jeg også når jeg jobber med mine nåværende prosjekter.
Per-Arne Wikstrøm says
Veldig fin skildring av din tur mot nord :😃🥰🖐
Unni says
Tusen takk for hyggelig kommentar. Det er fint å vite at noen lesere og har glede av det jeg skriver.
Mary Winge Jenssen says
Kjøre Unni Beth ❤️ nå har jeg «reist » sammen med deg gjennom din fortelling. Det var gripende og sterk . Flott at du tok den turen , og enda bedre : at du ble frisk 🥰
Gla i dæ ❤️
Unni says
Kjære Mary. Tusen takk for varm kommentar og støtte – slik jeg alltid har fått av deg.