INGEN KAN VÆRE KVEN FULLSTENDIG ALENE

Det er ikke nok å vite at en er kven, man må kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå det uten videre. Da må man strekke seg mot andre kvener. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

DET ER IKKE NOK Å VITE AT EN ER KVEN

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne sette seg selv inn i en sammenheng. For den som er alene, kan man ikke kjenne seg som en kven uten å ha noen å sammenlikne seg med. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget min kvenske bakgrunn, kan jeg si at jeg forstår helt ut at det er slik. Når men ikke vet helt hvem man er, kan man ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kan kjenne på, er følelsen av å være alene.

OM Å SKAPE TILHØRIGHET DER INGEN FINNES

Når man så kommer inn i en sammenheng og opplever en tilhørighet, kan den dype følelsen komme. Det skriver jeg også om. Man kan kjenne seg som kven fordi man er blant andre kvener. Ekstra godt kan man kjenne det om man går ut av denne sammenhengen. Da kan man fort bli ensom igjen.

Disse erfaringene har jeg nå. Jeg valgte å gå inn i en sammenheng, og jeg valgte å forlate den. Begge prosessene var smertefulle – på hver sin måte. Det var gjennom Norske kveners forbund jeg fant veien inn i det kvenske fellesskapet. Først i en lokalforening her jeg bor, så i det landsdekkende forbundet.

VI MÅ STREKKE OSS MOT ANDRE

Det er det siste jeg har gitt slipp på. Med lettelse, fordi det tappet meg for krefter det siste året jeg var med. Med sorg, fordi jeg savner så mange. Landet vårt er så langt og dyrt at jeg vanskelig kan tro at jeg får sett alle igjen. Pulsen som fulgte med oppgaven savner jeg også, og er samtidig veldig sikker på at valget om å gå tilbake til skrivebordet er riktig.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. Det var ingenting i nærmiljøet som ga meg en følelse av å være kven før jeg skapte en sammenheng rundt meg, og det er ingenting som holder meg fast i det kvenske dersom jeg ikke gjør noe med det selv. Vi må strekke oss mot de vil høre sammen med.

KONSEKVENS AV FORNORSKINGSPOLITIKKEN

Hadde jeg fått leve som en kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sitte i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til at vi som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene vil bli ivaretatt. Ikke som individ i hvert fall.

Det gjør at mange må strekke seg veldig langt.

Grunnen til at jeg skriver en bok om dette, er at jeg har satt meg fore å videreformidle hvordan det oppleves å være en kven, et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Jeg har snakket med kvener som er født og oppvokst som kven også. Alle har vi opplevd fornorskningspolitikkens konsekvenser på kroppen.

INTET MENNESKE ER EN ØY

Tittelen jeg har valgt er inspirert av en udødelig tekst, skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen Intet menneske er en øy. Jeg har tenkt at dette er en verselinje fra et dikt, men den inngår i en større tekst; Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne var alvorlig syk da han skrev teksten, og lyttet til kirkeklokker i sin feberrus. Som dypt religiøs tenkte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre om hvem klokken ringer for, den ringer for hver og en av oss, mente Donne. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

Teksten inngår det som beskrives som en meditasjon, jeg tenker på den som en refleksjon. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.