Noen ganger føles det helt riktig å si ja. Likevel betyr det ofte at man samtidig må si nei. Slik var det for meg da jeg fikk tilbud om å skrive fast for en kvensk nettavis.
Balansen mellom ja og nei
På ettersommeren fikk jeg et tilbud det var lett å si ja til: å skrive fast for en kvensk nettavis. Fortsatt som frilanser, men likevel en stor forskjell. Det handlet om mer enn ordet fast – det handlet om forutsigbarhet, og det handlet om følelser.
Jeg kjente både glede og uro da spørsmålet kom. Glede – fordi det føltes som en tillitserklæring. Uro – fordi jeg visste at et ja også måtte bety et nei. For slik er det ofte. Vi kan ikke si ja til alt uten at det går ut over noe annet. Når vi åpner én dør, må en annen lukkes.
To roller som ikke lot seg forene
For meg handlet dilemmaet om troverdighet. Jeg var talsperson i en kvensk forening da tilbudet kom. Samtidig var det nettopp de kvenske miljøene jeg skulle skrive om og for. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv, var: Kan jeg være begge deler?
Det som talte for å fortsette, var at min rolle i nettavisen kom til å være beskjeden. Dessuten er en frivillig forening sårbar når folk trekker seg ut, og jeg hadde selv vært med å starte denne foreningen. Den var tett knyttet til min egen, nyoppdagede identitet.
Lettelsen i å velge tydelig
Likevel svarte jeg umiddelbart ja til skrivingen. Beslutningen om å trekke meg fra vervene kom nesten automatisk. Jeg hadde allerede forsøkt i månedsvis å balansere begge rollene, men det føltes ikke riktig. Da jeg endelig tok valget, kjente jeg på en lettelse. Et klart skille mellom meg som journalist og de miljøene jeg skriver om, var nødvendig.
Men det lå noe mer under. I flere år har jeg hatt mye søkelys på min egen endringsreise – fra å være uvitende om min kvenske bakgrunn til å stå trygt i min kvenske identitet. Nå er den reisen over. Det er på tide å gå på land. Alt har sin tid.
En ny dør åpnet seg
Nå kan jeg gå enda tydeligere inn for å løfte fram andres fortellinger. Det er en befrielse å satse fullt på skrivingen, uten hele tiden å kjenne på dårlig samvittighet. Å si nei er nødvendigvis et tap. Noen ganger er det den eneste veien videre – mot en klarere retning og mer rom til å vokse.
Hva med deg? Har du opplevd å måtte lukke en dør for å åpne en annen? Legg gjerne igjen en kommentar – kanskje vi kan inspirere hverandre.
Legg igjen en kommentar