Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.
Musikken åpnet opp for rommet bak tiden. Jeg kunne gått inn, men valgte å bli. I stedet kom det, det gamle språket.
I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg skal gjøre er å gjengi opplevelsen av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra.
Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.
Pappa spilte trekkspill.
—
Klangen er en reise i tid
De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.
Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann.
Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg kjenner det språket, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er.
Vedkjenne. Akseptere.
Vedkjennes. Bli akseptert.
Respektere, bli respektert.
Forstå, bli forstått.
—
Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid.
Bølger. Steinene som dras ut, og dras inn.
Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.
Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene.
Jeg trodde jeg var liten.
—
Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.
Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.
Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …
Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.
—
Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham foreløpig, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.
En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet. Man gjorde som makta sa, ellers …
Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.
Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.
Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.
—
Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.
Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst.
Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.
— «Eg er kven er eg» —
Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.
Hennes hjerteslag og hans.
Mine og dine.
—