Det er ingen sak å bære en seier her i livet. Kunsten er å lære seg å tape.
Det var Aftenpostens Kathrine Aspaas som formulerte dette i en kommentar hun postet for noen dager siden og har høstet mange lesere på. Hun traff. Midt i blinken.
For å illustrere nederlaget brukte hun et bilde vi alle kjenner: Da Plumbo vant Spellemannsprisen gikk det over stag for vokalisten. I seiersrus slang han med leppa og fy ordet han brukte hang over alle på scenen. I salen. Hjemme i stua. Så brakte helvete løs.
Og vi gjøv løs på han. Verbalt, vel å merke. Slikt kan ikke sies. Slikt kan ikke gjøres. Vi forstørret og vrei på det han sa til det ugjenkjennelige.
Vi gjorde nederlaget så stort vi bare maktet.
Nederlagets gave
Aspaas skrev videre at vi må tåle nederlagene. Vi må se på dem som rike gaver som er lagt i hendene våre. Da går jeg rett og slett ut fra at hun mener at vi skal møte både våre egne og andres nederlag på samme måte. For det tror jeg er to sider av samme sak.
For hva skjer vel ikke med oss når vi ser på andre? Vi vil beundre styrken. Vi vil sole oss i den. I glansen. I lyset. Vi ønsker det var oss.
Da blir det jo så stusselig når andre feiler. Viser svakhet. For som ellers speiler vi oss i den vi ser på. Vi ser oss selv feile. Vi leser våre egne nederlag i andres øyne. Vi hører vårt eget bryst revner og gråten sprenger på.
Men dette må vi tåle! Vi må våge å kjenne på tanken om at vi faktisk gjør så godt vi kan alle sammen. Mener Aspaas. Det mener jeg også.
