gjesteskribent

Camilla Nicoline Vik er web- og grafisk designer og motivator. I sin egen blogg bruker hun sin erfaring til å hjelpe andre til å mestre livssmerte. Her deler hun tanker om skriving og tanker om hva skrivekurset Mot til å skrive har gitt henne.

Skrivingen lar meg leve med frykten

– av Camilla Nicoline Vik

For meg er å skrive tankene jeg ikke klarer å si høyt ned på papir befriende, og en sjanse til å leve. Jeg skriver alltid for hånd først. I boken jeg har med meg overalt. Da går blyanten i nonstop med de innerste tanker og følelser helt uten hemninger. Hodet kan fort kjennes tungt, men samtidig lettet, og tårene kan renne. Hånden setter ord på tomrommet og kroppen gjenopplever traumatiske hendelser og minner. En forandring er i gang. En forandring som gir mening mot en riktig vei. En vei for å heale meg selv.

Jeg har skrevet for meg selv i mange år. Min innerste tanker og følelser for å få tømt hodet. Ofte skrev jeg i en transe etter å ha skåret i meg selv. Skrev i en transe og hånden bare gikk. Fra å ikke mestre smerten av mørke tanker til å blø og deretter få det ut med ord på papiret. Dette var en liten egenterapi jeg hadde. Alt jeg har skrevet i denne tiden er tanker og følelser som er godt bevart til bare meg og mine øyne. Kanskje en dag deler jeg det med en spesiell, men da må jeg være 100 % trygg på denne personen. Vite at den personen aldri vil svikte meg. Mye av det jeg skriver i disse dager er om å være til stede i meg selv. Føle at det er helt greit å ha med meg min bagasje og samtidig gi andre der ute et innblikk av at vi har alle vårt. Bare finn din vei for å leve – leve på en måte som gjør deg lykkelig. Unni er en fantastisk mentor for meg når det gjelder å skrive. Hun ser over og gir meg tilbakemeldinger for at jeg skal få en rød tråd igjennom min historie samtidig som historien er min. Mine ord. Ikke bare har hun vært der for meg når det gjelder å skrive, men også med støtte. Er godt å ha en du vet heier deg fram.

Etter første utkast til en ny verden av å skrive har jeg fått et nytt forhold til selve skriveprosessen. Unni var den første jeg sendte noe av tankene mine til og spurte henne om råd. Jeg kjente Unni noe fra før, og igjennom andre samtaler vi har hatt var det henne jeg stolte på. Stolte på å få en ærlig tilbakemelding og komme meg igjennom skrivingen for å tydeliggjøre tankene mine. Med tilbakemeldinger og spørsmål fra Unni går jeg inn i teksten igjen og tydeliggjør. Hun hjelper meg til å organisere teksten og ved det er jeg meg selv. Jeg lærer mer om meg selv. Tusen takk for at du deler din livserfaring med meg, Unni. Det både varmer og hjelper mer enn du aner.

En dag har jeg lyst å ta mer alvor av det å skrive, melde meg på skrivekurs og deretter få fart på romanen. Jeg har lyst å gjenskape mine følelser igjennom eget arbeid. Jeg vil alltid fortsette å skrive og håper å ha Unni der ved min side. Også den dagen jeg er fullstendig trygg på det jeg legger ut på bloggen. At det er en balanse i det jeg skriver og det som blir mottatt av leseren. Når jeg skriver føler jeg meg fri og forelsket. Skrivingen lar meg leve med frykten, se kjærligheten, lar tårene komme og lar meg le med et glimt i øyet. Skrivingen lar meg møte nye mennesker og danne nye relasjoner. Det å skrive er å ha en hemmelig kode. Det er mer enn ord. Det er min sensei.

Skrevet av Camilla Nicoline Vik.

Gjesteskribent Torild Almås har deltatt på nettkurset Mot til å skrive og forteller om hvordan hun ved å utfordre sin egen selvdisiplin våknet opp av en dvale. Nå kjenner hun nå en yr glede over å skrive.

Når jeg skriver synger det inne i meg

– av Torild Almås

Aller best har jeg det når jeg kan skrive uforstyrret, når ingen maser eller vil ha kontakt. Kjenne på gleden når ordene presser på og bare triller ned på «papiret» som tette haglebyger. Når fantasien «går amok» og ingenting annet enn historien jeg er inne i eksisterer og når jeg tilslutt fornøyd sitter og leser gjennom teksten jeg selv har laget. Da føler jeg meg lykkelig!

Som nå. Sola skinner inn i huset for første gang i år. Hører ungers glade hvin fra akebakken like ved. Det er en nydelig, snøfylt og klar vinterdag. Jeg sitter her foran Pc`n og kikker ut rett på solskiva. Solstrålene speiler seg i de blanke bordflatene i taket.  Bærer bud om lysere og lettere tider. For hver dag som går må mørket gi mer og mer tapt. Snart er det lyst hele døgnet. Lyset trenger seg vei inn gjennom pupillene mine og påvirker også meg. Det sitrer i kropp og sjel.

Tilfredsstillende å ha gjennomført

Det synger inni meg. Forventning, glede og stolthet. Så deilig, så tilfredsstillende og så oppkvikkende å ha gjennomført skrivekurset jeg meldte meg på. Jeg overvant skepsisen og motforestillingene. Børstet vekk «gremlinen» som satt på skulderen min. Satte i gang.

Hva så videre? Har det skjedd noe med meg på denne reisen? Reisen gjennom oppgaver som skulle skrives. Spenningen foran hver respons. Gleden og stoltheten da jeg fikk respons på det JEG selv hadde produsert, selv om jeg jo vet at det ikke er stor litteratur. Det er små fortellinger og betraktninger som er skrevet under press. Ja, jeg innrømmer det. Jeg vet det. Jeg har brukt for liten tid på tekstene. Jeg tror jeg kan skrive bedre tekster. Faktisk er jeg helt sikker på at jeg kan klare det.

Økt selvtillit

Responsen jeg har fått har også gitt meg selvtillit. Selvtillit på at mine betraktninger og tanker om hvordan jeg kunne ha gjort teksten mer utfyllende og bedre, ofte samsvarer med responsen og tilbakemeldinger jeg har fått. Jeg har ikke brukt noen hjelpemidler, eller «lånt» tekster fra andre. Det jeg har formidlet er «suget» fra eget bryst og fra egne erfaringer.

Når jeg er ferdig med denne oppgaven har jeg bevist for meg selv. Jeg har mot til å skrive. Nå sitter jeg med en følelse av at nå kan jeg klare «alt». Jeg er «uovervinnelig”. Har lyst til å rope det ut: Hører dere??  Jeg HAR mot til å skrive!!!

Skrevet av Torild Almås

Cecilie deltok på Ordspinneriets nettkurs Mot til å skrive i 2013.  Hun ønsket å kunne sette av tid til å skrive hver dag, men med små barn i huset var det ikke så lett. Løsningen var å skrive litt hver morgen, i ro og fred før dagens øvrige gjøremål krevde sitt.

Skrivingen gjør meg tydeligere

Når jeg skriver opplever jeg sannhet. Sannhet som renser,  som fjerner angst og fasader. Sannhet som setter meg fri. Aller best er det når jeg skriver slik at jeg kan kjenne jeg vokser og utvikler meg. Det er som å leke, forske, skape og utvikle om hverandre. Det blir som om man glemmer tid og sted; man bare ER.

Som et puslespill

Bitene faller sakte men sikkert på plass i et puslespill som aldri før er lagt og som ingen vet hvordan skal bli eller når det er ferdig lagt. Det kan hele tiden legges til nye brikker, bygges om og nye bilder danner seg. Det er så mange nyanser man ofte ikke tar seg tid til. Nå kan man ta tak i akkurat de nyanser man måtte ville og akkurat hvor mange av dem man måtte ønske. Selv blir man også veldig spent på hvordan dette blir og på hva som skjer.

Det blir som når noen forteller en spennende historie eller du ser en spennende film… bare at da er historien allerede lagt og den har vanligvis et bestemt omfang og er begrenset i tid. Når man skriver finnes ikke disse begrensningene. Man drar på oppdagelsesreise. På skattejakt! Man lærer kontinuerlig. Man blir både overraket og forundret opptil flere ganger underveis.

Magisk og helbredende

Det hele minner meg litt om noe jeg stadig kunne oppleve som barn. Jeg kunne ha helt magiske opplevelser. Det kunne være opplevelsen av en lukt, et lysfenomen, en farge, en bevegelse; for eksempel måten snøen beveget seg i luften. Da var det som om at alt bare stoppet opp og jeg var bare vid åpen for sanseinntrykk. Kroppen stivnet, ble nærmest konservert og jeg opplevde en dyp ro. En type dyp ro som jeg sjeldent opplever som voksen. Tiden, støy fra andre mennesker, følelse av tørst, sult, kulde, eventuelle motivasjoner eller lyster ble borte, med mindre det var f.eks. følelsen av sult jeg ble opptatt av. Dette var magisk og nærmest helbredende når jeg tenker meg om.

Forankring i min sjel

Underveis mens jeg skriver blir jeg mer og mer kjent med meg selv. Jeg blir mer til stede i hverdagen min. Jeg undrer, spør og reflekterer langt mer aktivt enn om jeg ikke skriver. Det gjør meg mer harmonisk, trygg og rolig. Selvtilliten og selvfølelsen øker. Det er som om jeg styrker min forankring i min egen sjel, mitt eget liv og hverdag. Det gir meg en forsterket integritet i møte med nye utfordringer i livet mitt. Gjør meg tydeligere for meg selv og sikkert også for andre. Det er som om jeg mobiliserer til nye muligheter i livet… eller til å være i livet på en bedre måte.

Denne uka er Tone Adele Bjørnstad gjesteskribent. Hun har deltatt på Ordspinneriets nettkurs Mot til å skrive. På slutten av kurset kjente hun økt glede over å skrive. Nå vil hun sette av mer tid.

Oppdagelsesreise i eget liv

Helt fram til nest siste uke av kurset hadde jeg ikke klart å skaffe meg rutiner for skriving. Det var bare så vidt jeg klarte å levere noe hver uke. Det er fordi det så ofte dukker opp små ting som må gjøres, og som skyver skrivingen unna. Kanskje jeg ikke opplever det som viktig nok? Den avgjørende grunnen til at jeg har fått levert inn en tekst hver uke i løpet av kurset, er først og fremst en velvillig, entusiastisk og støttende leser!

Det skjedde noe hver gang jeg faktisk satte meg til å skrive. Jeg opplevde økt nærvær og tilstedeværelse. Jeg ble mer observant på omgivelsene, noe som gjør hverdagen mer interessant. Skrivingen satte i gang tanker, bilder, forestillinger og det er spennende og morsomt.

 Det dukker opp uventete ting mens jeg skriver

Jeg tenker også at skrivingen kan gjøre at jeg blir bedre kjent med mine verdier, og hvordan jeg lever i forhold til de verdiene – det ville være en gevinst verdt å vinne. Det ville være den motivasjonen jeg trenger for daglig disiplin.  Jeg vil sette av mer tid til å skrive fordi det gjør meg glad. Aller best er det når det dukker opp bilder i hodet, som blir tydeligere når jeg forsøker å beskrive dem med ord. Det har skjedd at disse bildene har virket underlige og uforståelige, men når jeg har sett på dem senere, har det vist seg å illustrere noe jeg ikke var bevisst på mens jeg skrev. Jeg tror at kroppen og hjernen oppfatter en masse signaler som ikke når frem til bevisstheten. Når det dukker opp uventete ting under skrivingen, som til og med kan finne på å kreve en viss rytme i språket, da tror jeg det er denne ubevisste kunnskapen som kommer til uttrykk. Og den kan være vel verdt å få tak på!

Bli kjent med meg selv

Jeg ønsker å skrive for å bli bedre kjent med meg selv – ikke bare slik jeg ønsker å fremstå, men med alt som finnes i meg på godt og vondt. Jeg har mange ganger sett, at det er når folk glemmer å fremstå som vakre og intelligente, når de bare har det gøy og interessant, det er da de virkelig lyser av skjønnhet og varme. En hvilken som helst feil som skjer i en slik sammenheng er bare gøy, og kan ofte føre til nye oppdagelser, nye sammenhenger og brudd med gamle vaner. Sånn sett kan såkalte feil, være noe av det mest frigjørende og utviklende man kan drive med.

Skrive for å være fri

Jeg ønsker å skrive for å få et mer nysgjerrig blikk på hverdagen og samfunnet. Ofte er jeg opptatt av å fylle en eller annen funksjon i forbindelse med jobb, med familie eller venner. Men bare den rene opplevelsen og observasjonen gjør meg rikere, gladere og kanskje også litt klokere. Det er mange krefter i samfunnet som ønsker å få makt over hvordan vi tenker. For at vi skal kjøpe spesielle produkter, for at vi skal jobbe mer, eller stemme på et bestemt parti. Men for at vi skal beholde friheten til å gjøre våre egne valg, er det viktig å være oppmerksomt, bevisst tilstede i livet, og gi sine egne følelser og tanker et uttrykk, en sang, et bilde, eller et ord – og kjenne at dette er meg, og dette er viktig i mitt liv.

Kaja Tomter har deltatt på Ordspinneriets nettkurs Mot til å skrive. De to siste innleveringene handlet om å løfte seg selv himmelhøyt og selvdisiplin. I sitt innlegg som gjesteskribent forteller hun om hva hun fikk fram i seg selv i løpet av de øktene.

En nådegave for livet

av Kaja Tomter

Når jeg skriver, kjenner jeg at jeg er i ett med meg selv, kjenner kontakt med mitt dypt personlige. Det er en del av min drivkraft. Det er som å fullføre meg selv.

Det kjennes som når en tørr blomst får drikke vann, som når et spedbarn blir lagt til brystet, som når bonden setter potetene i jorden og vet at han sikrer næring til familien for året, som når et fortvilet blikk møter blikk av kjærlighet, som når en drue finner sin vin, som når høsten gir fred og vinteren byr på sin hovedrett, tidløsheten.

Først og fremst skriver jeg fordi det er så oppfyllende i mitt liv å forme en erfaring, en tilstand, i relativt få ord. På papiret. Det gir meg mening. Det gir meg glede. Over alt, og uansett, har jeg gleden av ords budskap på papir – og det er en nådegave for livet.

Jeg tror jeg kan skrive

Jeg blir glad blir jeg når jeg kan sette strek ved et dikt og gleden intensiveres, fullbyrdes på en måte, dersom teksten også når et annet menneske. For jeg tror at jeg også kan skrive noe for noen som vil oppleve gjenkjennelse når de leser en tekst jeg har skrevet. Og at det er noe for noen, er nok det. Å arbeide fram ord ved bruk av bilder, ved bruk av ny-ord, ved bruk av ord som ikke alle er i dagligspråket, men som leseren allikevel vet betydningen av er bare pur fryd!

Drømmen? Kanskje skrive en hel diktbok? Da må jeg tro at jeg kan! For hvis jeg tenker at jeg ikke kan, så vil jeg jo ikke forsøke en gang. Derfor vil jeg tro at jeg kan, og heller få meg en nesestyver. Kanskje vil jeg prøve å sende inn noen tekster til et sted? Ikke være så åndelig lat, men ta initiativ. For jeg blir ikke refusert før jeg har sendt inn! Og kanskje kan en tekst eller to antas i et skrift? Men vet ikke om jeg har utholdenheten. Jo, jeg tror jeg kan hente den fram!

Små frukter i form av ord

Jeg vil arbeide mer med skrivingen. Ordspinneriets skrivekurs har bevisstgjort meg, inspirert meg til å skrive mer. Nå setter jeg meg ned for å arbeide med ord så å si daglig og noen små frukter i form av noen ord, en linje, bærer det nesten hver gang! Jeg har ikke hatt klare setninger hver gang jeg har satt meg ned – men jeg har satt meg ned!  Som du sier er det så forbasket sant at man målbevisst virkelig må sette seg ned og skrive; inspirasjonen kommer ikke og henter deg! Dette å bli minnet på at diktet ikke kommer ferdig i hodet for å bli skrevet ned vet jeg jo, men akk… så sluntrer man unna, og kan ha lett for å bli i unnasluntringen.

Dette kurset faller sammen med at en venninne av meg som liker å fotografere, sendte meg noen bilder på e-post. Før har vi snakket om at kanskje jeg kunne skrive noen linjer til et av bildene hennes, men det er blitt med praten. Lysten har vel vært der, men ikke «tent» meg.

Denne gangen slo lynet ned! Jeg kjente at nå vil jeg prøve å sette tekst til et av bildene.

Og har gjort det!

Nødvendigheten av å sette seg ned

Jeg har tatt utskrift av retningslinjene jeg har fått på kurset og har klistret opp foran skjermen her. Også de som kun skriver en kort tekst, kanskje et dikt på fem linjer, har bruk for slike retningslinjenjer. For arbeidet er jo ordene i seg selv, ikke antallet av dem.

Jeg har ikke satt opp konkrete tidspunkt på dagen/gjennom uka som jeg skal arbeide med ordene, men jeg har satt opp i mitt hode at jeg forstår nødvendigheten av å måtte sette meg ned, nettopp fordi inspirasjonen som regel ikke kommer og henter meg.

Skrevet av Kaja Tomter