En flyktig dans
Bildet over vekker minner, det samme gjør den korte teksten jeg skrev: «En ettermiddag jeg lå og døste i skyggen av et gammelt epletre så jeg dette: To blomsterknopper i elegant dans på bladet til en hostaplante. En flyktig dans, en enkeltforestilling. Øyeblikket etter skyet det over. Vinden stilnet og det dansende paret var falt til ro. Flaks at jeg fikk med meg dette!»
Flaks at jeg fant tilbake til dette nå, dette øyeblikket som jeg husker jeg så inderlig vel. Jeg lå der fordi jeg var ute av stand til å gjøre annet på den tiden. Idet jeg fikk med meg denne elegante oppvisningen tenkte jeg ikke, jeg så.
Viktig ballast
I dag skjønner jeg at det har gitt meg en viktig ballast. I mange år var jeg på farta, ville ha med meg absolutt alt jeg fant interessant. Det var mye, altfor mye. Dermed fikk jeg ikke med meg vesentlige ting. Etter å ha tilbragt måneder som betrakter, ser, hører og responderer jeg på en bedre måte overfor omgivelsene.
Jeg lytter mer til det som foregår inne i meg selv også. Det har gjort meg roligere, mer tilfreds og har åpnet opp dører jeg ikke engang hadde sett tidligere.
En av de tingene jeg har funnet er at jeg er en langt mer kreativ person enn jeg trodde før. Jeg har vært logisk, rasjonell, målrettet og effektiv. Det er jeg fortsatt, men jeg har for det første sluppet fram de mykere sidene av meg selv, noe som jeg gjør meg hyggeligere å være sammen med. Jeg har dessuten forstått sammenhengene mellom nettopp ytelse og kreativitet, for eksempel.
Hent fram glimtene av sol
Disse tankene kom fordi jeg så dette dansende paret igjen, dette solglimtet. Det var et vakkert øyeblikk jeg gjerne deler en gang til. Denne gangen med en refleksjon over hva øyeblikk etter øyeblikk har gitt meg i årene som har gått siden det.
Ta vare på øyeblikket. Da tar du vare både på deg selv og de rundt deg.