Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

Da jeg endelig skjønte at jeg var kven begynte jeg å nøste i min flerkulturelle, mangfoldige, spennende og unike slektshistorie. Det er mange ting som viser hvem jeg egentlig er, blant annet alle de finske slektsnavnene: Hetta, Huru, Kaltari, Koski, Kyrö, Lauri, Mattila, Niva, Ollkkuri, Oravainen, Pietälä, Rahtu, Rautila, Touhea, Sakari, Saujokka , Saukkola, Seittula, Törma, Yrjänä og Vähä.
Regelverket sier at man må oppgi en begrunnelse når det gjelder navneendringer. I mitt tilfelle måtte jeg dokumentere at senest mine tippoldeforeldre brukte navnet Huru. Det var en interessant øvelse, og med hjelp fra de to slektsforskerforeningene jeg er medlem av i Tornedalen fant jeg ut av det innen fristen på fjorten dager. Der er navnet Huru er å finne flere steder. Min slekt kommer fra Karungi-området, like nord for Haparanda. Min tippoldefar, Johan Pehrsson Huru, kom til Kvænangen med familien sin i 1834. Deretter ble min oldemors navn smadret. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, begravet som Elisabeth Johannesen.
Huru betyr noe sånt som et område som oversvømmes hver vår og etterlater seg fruktbar jord. Er det ikke fantastisk! Så mye, og så konkret beskrivelse med bare et ord! Ordet har oppstått sørvest i Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. Selv kalte de det Hämä, kanskje gjør de det ennå. Ordet huru har hjulpet språkforskere til å forstå vandringsveiene til de som flyttet derfra til Tornedalen, og det har hjulpet historikere til å kunne fastslå at tavasterne, hämäläiset, var blant de aller første bosetterne i Tornedalen. De var også – sammen med suomalaiset – de første bosetterne i Finland. Slektsnavnet Huru forbinder meg dermed, gjennom utallige slektsledd, til Finlands tidlige historie.
Jeg kan ikke gjøre noe med at det kvenske språket ble tatt fra meg ved fødsel. Jeg kan heller ikke føle den finske mytologien, gjenskape bilder fra folkefortellingene, kjenne på de fysiske kulturmarkørene. Det er ingenting i veien med navnet jeg har bært i snart førti år, men det kjennes veldig riktig å hente oldemors navn tilbake.