Jeg var på vei nordover i bil og skulle overnatte der det falt meg inn . Den første natta lå jeg ved bredden av elva Gaula. Kroppen var i ferd med å finne en rytme etter ha vært anspent i lang tid, og en rolig strøm av tanker kom og gikk.
Dag 1 – Fra Vestfold til Trøndelag
Med i overkant mye last om bord har jeg og min lille Polo har kjempet oss opp Dovrefjellet via Gudbrandsdalen. Kriblingen i nakken over hva det er jeg har begitt meg ut på hadde avtatt, men magen var fortsatt like sammensnørt.
Endelig bikker vi over fra Østlandet til Trøndelag og puster lettet ut. Vi greide det! Nå kan vi bare rulle nedover elvedalen som ligger utstrakt foran oss, og stoppe når vi finner det for godt.
Tankene vandrer sine egne veier og jeg blir med. Plutselig er det som om jeg befinner meg i Sigrid Undsets landskap. Hun hadde latt Kristin Lavransdatter starte sin siste pilegrimsreise mot Nidaros ved Sel kirke, ikke så langt fra Ringebu i Oppland. Der holdt jeg nylig rast og spiste lunsjen jeg pakket ned i kjølebagen før jeg dro hjemmefra.
Nå skal jeg verken innom Nidaros eller andre kirker på min reise, ikke skal jeg stå overfor noen gud og bekjenne mine synder heller, men som Kristin har jeg et og annet å tenke over. Det skal jeg saktens gjøre, men jeg har god tid. Reisen har knapt startet. Jeg kan koste på meg å la de steile fjellene og den mektige elva lede meg enda lenger tilbake.
Fantasien forteller
Gaula ville bli dronning fra det øyeblikket hun ble født. Utsultet slukte hun alt som sildret mot henne og synes aldri å få nok. Hun brølte i sinne og kastet seg mot fjellet, gang på gang. Envis og ensom kløyvde hun til slutt fjellet i to. Stupbratte vegger ingen kunne beseire endte i en gold dal. Selv etter å ha knust alt og landskapet lå igjen som krater, lå hun aldri i ro.
Bare den mektige isen som la seg over landet temmet henne for en stund. Den skrapte vekk av store flak fjellveggene og grov seg dypt ned i bunnen av dalen. Da isen trakk seg tilbake hadde elvedronningen ligget stille og ventet, nå var det igjen hennes tur. Hun fortsatte sin kamp med å forme landskapet for den tiden som skulle komme.
I overmot dro hun med seg stein som trillet lystig av gårde. Litt etter litt fylte hun opp den enorme skåla isen hadde skapt fram, presset seg tilslutt over steinmassene som lå ytterst mot fjorden og slapp laksen inn. Lykkelige jumpet de opp til de nådde rolige kulper der yngelen kunne klare seg. Elva fortsatte å brøle, men ikke lenger i sinne, snarere i stolthet over å kunne bringe fram så rik en grøde.
Mennesket og naturen
I hundretusener av år har Gaula regjert. I ti tusen av dem har også mennesket livnært seg på henne bredder. Hun trodde kanskje dette skulle vare evig, men da jeg og Polo nådde ned til bunnen av elvedalen så jeg at hun hadde tapt mye krefter. Mer enn halvparten av elvesteinene lå avkledt i sola. Skamfull og stille rant den tidligere så stolte dronningen ned gjennom dalføret. Vannet hennes betvinges og stenges inne, har fått oppgaver det ikke har bestemt selv.
Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav. I hvert fall ville jeg at det skulle være slik den kvelden. Jeg trengte det, for ennå var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på
