
når du
spenner buen
slipper pilen
skyter jeg
brystet fram
stuper mot
Anerkjenn din kvenske identitet
av Unni
av Unni
Vi som er oppvokst ved havet blir fylt med lengsel når vi ikke kan se det. Et lite gjensyn kan lagres i minnet og vare lenge. Så må vi tilbake og fylle opp batteriene igjen. Vi puster inn lukten, slikker oss fornøyd rundt munnen om vi skulle bli velsignet av en sjøsprøyt og vi lar blikket vandre. Hvile.
Sist søndag gikk jeg på måfå langs bryggene
i Holmestrand. Jeg mer kjente enn så de svære fabrikkbygningene til høyre for meg. Blikket var vendt mot vannet. Ytterst lå en båthavn. En Volvo Penta gikk på tomgang et sted. Antakeligvis i båten som lå fortøyd med seilene oppe. De skulle nok tørkes og pakkes før vinteren.
Jeg dreide mot venstre, forbi en rød bro som speilte seg i vannet.
Og stoppet.
Foran meg lå en taukveil. Flere faktisk. Umiddelbart så jeg for meg en linestamp. For den som ikke vet hva det er, snakker vi om fiskeredskap.
Jeg har i mer enn 30 år vandret bryggelangs i Vestfoldbyene og sett mye tauverk, men aldri før har en linestamp blitt så tydelig i minnet mitt. Hvorfor nå?
Jeg kikket meg rundt. En fiskebåt. Teiner og slikt. Kunne det være det? Jeg trakk pusten dypt. Nei! Det var lukta! Lukta av fiskeredskap, selvfølgelig.
Jeg satte meg ned på en stolpe. Den var kald. Hele brygga lå i skygge. En bevegelse fanget blikket først. Lyden kom etterpå. En lettbåt med påhengsmotor. Jeg lukket øynene og så min far. Fiskeren.
Det var kaldt å sitte stille, men jeg var ikke klar til å gå inn. Jeg flyttet meg noen meter. Lente meg mot en rød vegg og lot den bleke oktobersola som strakk seg over fjellet varme meg litt. Oppe fra byen hørte jeg en dur. En buss, kanskje? Bak øyelokkene så jeg en truck, fullastet med fiskekasser. Isbiter ramlet av for hver dump. Et sted ble et fisketrau spylt rent.
En stakket stund var jeg hjemme på kaia. Takket være synet, hørselen, lukten, følelsen av kulde og minnene som for evig er lagret hos meg.
av Unni
Forfatteren Tom Kristiansen presenterte sine nye bok Korsbæreren på et forfattermøte nylig. Samtidig viste meg hvor dypt og inderlig han elsker jobben sin. Det var akkurat den inspirasjon jeg trengte.
”Det beste afrodisiakum er ord”
(Isabelle Allende)
Håret hans var klippet rett over øret. Det lå pent og pyntelig der det skulle. Blikket var både lekent og fast. Stemmen var klar. Ordene boblet ut og spredte seg mellom rørstolene i rommet. De traff meg, sprakk og trengte seg inn overalt. Det kribler fortsatt i meg, mange timer etterpå.
Jeg var på bokhandelen Nordli i Horten mandag kveld. Tom Kristensen og to andre krimforfattere fra Vestfold presenterte sine nye bøker der for meg, 45 andre damer og fem menn. Fra min plass på tredje rad ytterst til venstre lot jeg meg fasinere. Jeg var ikke alene om det. Han forførte han oss alle med sin entusiasme, innlevelse og detaljer. At han tar seg selv og sine lesere på alvor er det ingen tvil om.
Etter 20 år i bank og finans brøt han med det livet og ble forfatter. Ingen frigjør seg dog helt fra sin fortid. Tom Kristensen vet å kle og å te seg. Dongeribuksa brøt akkurat passe med det kjølige inntrykket skjorte og jakke skaper. Han vet hvordan finansmenn og -kvinner tenker. Det drar han nytte av når han skriver.
Hovedpersonen i hans åttende bok er kvinne, 38 år. Banksjef i Kredittbanken i Oslo. Hennes motpart i boka har tuklet seg inn i finanstrøbbel det ikke skal bli lett å komme ut av. Gjennom et grep han har på henne gjennom bindinger fra fortiden vil han bruke hennes brister og svake sider for å få mulighet til dekke en svimlende gjeld, får vi forståelsen av. Da hovedpersonens tidligere elsker og sjef går av flyet på Gardermoen er han ikke alene. På samme fly satt «Korsbæreren». Han er japaner. Kroppen hans er mest sannsynlig dekket av tatoveringer og muligens mangler han ytterste ledd på venstre lillefinger.
For mange krimlesere kan dette være nok til at de kjøper og sluker boka. Det er nok ikke dette som tryllebandt meg. Det var arbeidet Tom Kristensen gjorde før han begynte å skrive selve romanen som fasinerer: Han bruker to år på å skrive en bok. I et og et halvt år samler han. Leser seg opp. Gjør research. Parallelt lager han en skisse til boken. Cirka 60 sider blir det. Det siste halve året kan han sitte hvor som helst og bare skrive. Hjemme trenger han ikke være, for det er ikke noe selskap i han likevel skal vi tro kona. Da har han plottet høyt oppe i pannebrasken hver dag og lever døgnet rundt med sine karakterer. Non stop. Tar han pause blir de vekk. Da må han starte på nytt. Det blir tungt og det forsinker prosessen.
Tom Kristensen har fått greie på at den japanske mafiaen, yakuza, er enorm. Den er mange ganger så stor som den amerikanske og har røtter tilbake til samurai-tiden. Røttene går gjennom utallige år, klaner og familier. De har gravd seg dypt inn i japansk finans og politikk. Og den er grusom. En gang handlet det om ære og om makt. I dag er det kun makt. Rå og kald. Uendelige er de menneskelige tragediene og forsvinningene som ligger og råtner i kjølvannet av dette. Som ellers i verden står de for narkotikahandel, trafficking og barneprostitusjon.
Forfatteren trollbandt meg. Fordi han viste meg dypt og inderlig han elsker jobben sin. Jeg trengte det akkurat da. Å skrive er en ensom jobb, så om en må ha selvdisiplin for å komme i mål kan man ikke klare det uten å elske dem man gjør. Og tro på det.
Foto: Butikksjef Marianne Eriksen, Norli – Horten
Les mer om Tom Kristensen og boka Korsbæreren.
av Unni
Har du en skrivejobb eller ønsker du å få en? Vil du bli en interessant skribent? Gode gode råd fra de som har har lykkes, kan gjøre dette oppnåelig.
Har du flere arbeidsoppgaver du skal gjøre i løpet av en dagen er det både mer effektivt og mindre stressende å gjøre en ting av gangen.
Dette gjelder i grunnen for alt en vil få til. Vil man gjøre ting ordentlig er fokus beste medisin. Senest i dag leste jeg en kommentar jeg fant interessant. Den var handlet om multitasking. Å multitaske er å gjøre flere ting på en gang.
Han som skrev kommentaren satt noen ganger på møter og svarte på sms’er. Det er det mange som gjør for å spare tid. Det er dessverre ikke så lurt. Det er både helseskadelig og ineffektivt. Det motsatte av hvordan det oppleves, altså.
Tipset er å legge bort mobilen og fokusere på dagens oppgave.
Lag en liste over Må-ting dagen før og hold deg til den. Få unna det som må gjøres, og kryss av for hver ting som er gjort. Det blir veldig visuelt. Deilig å se at en har kontroll.
Om du har en klar dead-line eller ikke, så sett mål for dagen for din egen del. Ett tusen ord. En A4 side. En artikkel. Hva som helst. Og hold for all del de kjedlige tingene under kontroll. Ikke utsett ubehagelige telefoner og betal regningene etter hvert.
Må du avvike fra dagens plan er det ok. Da vet du akkurat når det skjer. Du har kontroll likevel.
I jakten på fakta for å underbygge historien man sitter og skriver er det lett å rote seg bort. På internett er det er jo så mye spennende. Det ene drar noen ganger det andre med seg, og ”slik gikk no dagan”. Artig nok, men særdeles ulønnsomt. Det er også frustrerende i lengden, for man sakker stadig akterut med det man holder på med.
Tipset er å være rask. Finner man ikke noe til eksakt det man jobber med der og da, må man slippe taket og lete videre et annet sted. Finner du noe du for all del ikke vil miste kan du spare det til en annen gang. Lim adressen til det du fant inn i et dokument og lagre det på PC’en din i en ”Tips-mappe”.
Det siste punktet er særdeles interessant for meg. Jeg kan fort falle i fella og bla videre. Hva med deg?
Artikkelen jeg leste finner du her: 3 Mistakes That Kill Your Productivity
Foto: Forfatter Robert Kaplow/Wickimedia Commons
av Unni
Jeg står ytterst på betongbrygga med ansiktet vendt mot fjorden. Turen hit var kort, men likevel lang nok. Jeg har varme i kroppen og kan stå stille noen minutter. Temperaturen ligger på noen grader under null.
Jeg gjør ofte dette: Står stille her på en brygge, omgitt av vann på tre kanter. En lav morgensol har nettopp sluppet taket i trærne på Bastøya rett framfor meg. Til venstre bytter fergene
plass inne ved kai. Til høyre ligger Østenskjær. Slagentangen. Bolærne. Utenfor der åpner fjorden seg mer og mer. Det angår meg ikke i dag, men jeg vet det. Lukten av salt sjø når meg. Det samme gjør lyden av bølgene en meter nedenfor føttene mine. Bak meg strekker brygga seg inn mot land. Vollen som om sommeren er dekket av gress og brune kropper glitrer. Snøen folder seg i oransje og lilla.
Dager som dette skulle en bare være glad, men det er ikke alltid slik. Jeg kjenner litt etter hvordan jeg har det nå. En mørk og tung følelse sitter inne i brystet. Jeg svaier litt. Er svimmel. Igjen. Jeg prøver ikke å henge meg opp i dette. Fokuserer på pusten. Den er litt knapp. Jeg lar pusten være slik den er. Jobber ikke med den. Bare aksepterer den. Sånn er det nå.
Følelsene forstyrrer meg litt, men jeg prøver å la dem passere uten å kjenne etter.
En liten øvelse i mindfulness
Jeg setter bena en litt fra hverandre. Finner en stabil måte å stå på, med tyngden over knærne. Retter opp ryggen. Jeg skal stå «som et tre». Jeg lærte denne øvelsen for rundt tre år siden på et kurs i Qi gong. Læreren min var Viggo Johansen, en ung mann som hadde levd som buddhistmunk i flere år før han kom tilbake til Norge og Horten.
Jeg ble minnet om dette på nytt mens jeg leste i boka ”Akkurat nå” av Kabat-Zinn. En vakker bok som jeg leser sakte. Et lite kapittel av gangen.
Rota på treet
Jeg starter med å fokusere på beina mine som jeg pleier. De står støtt mot betongbrygga. Jeg tenker at de er rotfestet. At brygga er bakken treet folder seg ut over. Føttene mine er den nederste delen av trestammen. De holder meg fast. Jeg tilhører bakken og bakken tilhører meg.
Jeg lar kroppen falle så vidt mot høyre. Bakover. Mot venstre. Forover. Mot høyre igjen. I en liten, liten sirkel. Føttene – røttene – holder meg fast. Følelsen er kjent. Jeg har danset magedans i mange år og denne sirkelbevegelsen gjør meg veldig bevisst på hvordan tyngdepunktet flytter seg, hvordan det kjennes under beina. På sidene av føttene. Foran. På siden igjen. Og bak. I seg selv er dette en liten øvelse i mindfulness. Tilstedeværelse
Stammen
Tankene finner anklene, følge leggene oppover. Tenker at de er sterke. Videre opp til lårene, hoftene og nederste del av overkroppen, helt opp til under armene. Jeg tenker at det er stammen på treet.
Jeg står i en rak stilling, men uten å strekke meg. Tankene følger ryggsøyla, opp langs nakken.
Trekrona
Armene mine holder jeg ut foran meg. De danner en halvsirkel. Det kan se ut som om jeg holder rundt noe, en stamme for eksempel, men jeg tenker at armene og hendene mine danner en trekrone sammen med hodet.
I dag er det kjølig. Stille. Likevel føles det som et lite vindpust finner veien mellom greinene. Omslutter meg. Med øynene lukket kjenner jeg at overkroppen, trekrona, svaier litt.
Over hodet mitt er luften. Himmelen. Universet. Jeg står med beina plantet på brygga og kjenner at jeg er mellom himmel og jord.
Pusten
Jeg kjenner kulda i venstre tommel, men hefter meg ikke ved det. Det er som det er. Tyngden av armene angår meg. Det verker litt i skuldrene, men ikke mer enn at jeg klarer å flytte fokus et annet sted. På pusten.Slik står jeg en stund. Kjenner på pusten. Inn….Ut…Inn…Ut… Magen min fylles av luft. Tømmes. Fylles igjen. Føttene mine er rotfestet. Jeg er røtter. Stamme. Trekrone. Lydene og luktene kommer og går.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik. Så lenge jeg fokuserer på de enkelte elementene i denne øvelsen kjenner jeg ikke på følelser. Tenker ikke tanker. Jeg bare er.
Etter hvert går jeg hjem. Den tunge følelsen er lettere og pusten flyter. Dagen kan starte.
av Unni
Et flunkende nytt år ligger foran oss. Hva skal vi bruke det til? Hva skal vi fylle det opp med? Slike tanker er det lett å tenke og dermed er vi i gang med å jage oss selv opp. Det kan være lurt å spørre seg selv hvordan en kan finne ro også.
Stillhet som salgsvare
Du kan hvor som helst i landet delta på kurs i mindfulness, meditasjon, qi gong, tai chi etc. Det er blitt en egen nisje å selge turer til Toscana i Italia, til Bali og andre steder for å oppleve ro og stillhet. Vi trenger hjelp til å finne ro. Vi vet ikke av oss selv hvordan vi gjør det. Kroppen vår vet det, men vi hører ikke etter.
Men trenger vi å dra så langt for å finne stillhet? Det er tross alt flest hverdager. Det å finne ro i hverdagen er det vi kan trenge mest, tror jeg. Bare det å ikke fylle hvert minutt av døgnet med gjøremål, men begynne å se på tiden du må vente som en anledning til å ta en stille pause kan være starten til noe. Et annet enkelt triks er rett og slett å bare være med ting slik de er, heller enn å skulle forandre eller fikse på dem.
Gammel visdom
For mange, mange år siden kjente mannen min og jeg en kar som bodde langt inne i Telemark. Han het Hølje. Hans daglige selskap var en hund og en hest. Den siste tiden hadde han hjemmehjelp et par ganger i uka, men de årene vi kjente han stelte han seg selv.
Aldri har jeg sett slike hender som hans. Arbeidsnever. Store som sjøvotter. Nesten firkantige, som hele hans skikkelse var. Men ikke hans sinn. Ofte når jeg tenker på han dukker den ene historien etter den andre opp av det han har fortalt. Og døra hans var alltid åpen. Når lyset svant om kvelden var han derimot ordknapp. Han ville ha med seg skumringenstimen. De magiske minuttene da lyset mykner like før det blir kveld ville han nyte i stillhet.
Det samme ville en bestemor jeg leste om i Aftenposten for en stund siden. Hun vil ikke ha besøk på den tiden. Da satt hun og skumret.
Skumringstimen
Disse to menneskene hadde en kunnskap vi nå går mann av huse for å finne. Jeg har selv vært på ulike kurs og funnet både glede og nytte i det, men oftere og oftere finner jeg ro i meg selv akkurat idet dag går mot kveld. I skumringen. Det er lyset, tror jeg. Lyset som gradvis svinner hen. Himmelen får en annen farge. Vannet også. Kontrastene blir klarere. For så å bli dusere.
Jeg vet ikke helt, men det er ikke så viktig…