– sa mora mi. Det er ikke lite hun har lært bort, og det er ikke få som har nytt godt av hennes lærdom. Ikke bare lærte hun bort hvordan man strikket sokker, festet tråden når det var gjort og hvordan man stopper når sokkene har sett bedre dager. Mamma ga. Vi kan bare ane hvor mange sokkepar hun har pakket inn i gråpapir hun hadde tatt vare på fra en annen gang, vi som har fått. Jul og bursdager. Når man trengte og når hun ville gi.
Hun ga mye mer. Jeg ryddet i kjelleren for litt siden, og du verden hva som dukker opp fra sine gjemmer når man har bodd på samme sted i bortimot tretti år! Jeg fant et påskekort. Mamma tok seg tid til å skrive brev og sende kort. Med snirklete skrift som vanskelig å tyde, så ungene lyttet spent mens jeg leste. Noen ganger var det ord som nå er gått ut på dato, men som de verdsatte fordi de kom fra bestemor. De satte dypt og inderlig pris på hennes gaver, brev, kort og klemmer, for ikke bare ga hun av det hun hadde og det hun kunne gi, hun ga av godt hjerte og hun ga med verdighet. Hun hadde ryggen reist.
Og hun ga det hun selv hadde skapt. Maske for maske. Hun hadde stor glede av å kombinere farger, mønstre. Det kan jeg også se når jeg vandrer rundt på hytta. Der ligger matter mamma har vevd. Når jeg ser dem, hører jeg de jevne slagene av veven. Lukten av ull framkaller synet av rokken. Jeg kan se mamma bake brød, og da kommer følelsen av den sprøe skorpa bare hennes nystekte brød hadde.
Mamma hadde glede av dette. Hun måtte, det er klart. Sånn var hennes liv. Likevel – hun fant mye glede i å skape med hendene sine. Jeg kan huske den freden som lå rundt henne når hun satt med småarbeid i godstolen de siste årene, og jeg husker smilet hennes når hun var ferdig.
“Sånn! Da var det gjort”
