Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro akkurat de?
Mine kvenske røtter – Del 3
De aller første menneskene oppsto som art i Øst Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden.
For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk: ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere. Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.
Fra Tavastland til Tornedalen
En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. På et tidspunkt fant mennesker veien dit. Forskere har funnet ledetråder langt bakover i tid, men det meste vil for alltid være en hemmelighet. Når man kommer fram til tiden mellom 500 og 800 tallet er det mer å finne og mer å forstå om enn ikke nok til å danne seg et helt bilde. I vår tid har det vært klare kulturelle og etniske grenser mellom kyst- og innlandsbefolkningen, men Ingela Bergmans forskningsmateriale fra 2018 tyder på at de sannsynligvis levde på omtrent samme måte: Av jakt, fangst og fiske. Endringene framover mot vår tid skjedde langsomt. De begynte med småskalig, temporær dyrking som var tilpasset et liv i bevegelse og avhengig av sesongene. Kystbefolkningen var i større grad hadde kontakt med omverdenen. De imøtekom mennesker, ideer og innovasjoner og den forankret det nye i sin egen kulturhistorie. Fra 800 tallet intensiveres handelen, noe som noe som også ble inkludert i dagliglivet innover i landet. Tamreinhold kom inn som en del av økonomien, også det foregikk både på innlandet og ved kysten.
Det var hit mine tavastiske fra Sørvest Finland dro. Med seg hadde de sine skikker. Kanskje var de de som tok med seg det systemet som utviklet seg til å bli noe helt unikt: Birkarlhandelen. Det var innenfor denne tidsperioden dette selvstendige handelsnettverket utviklet seg. De hadde også med seg språket. Dette skulle leve fram mot vår tid.
Mot Ruija – havlandet
Flere århundrer senere dro tippoldefar og tippoldemor fra Tornedalen. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1520 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på innvandring til Norge fra Tornedalen. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. Innvandrerne tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass. Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk. På 1700 tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra omlag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro. Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor var et duganes kvinnfolk. Hun hadde det som skulle til for å klare seg i et fremmed land med tre små barn.
Lauri i Lumijoki
Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nord-vest i Finland. På 1400 tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt i historien.
Tanken på å reise tilbake ble bare sterkere å sterkere. Kunne jeg klare å komme meg til Lumijoki, og hva kunne jeg finne der?
