https://www.facebook.com/facebook

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

BLOGG

MIN UKJENTE HISTORIE HVISKET MEG I ØRET

av Legg igjen kommentar

En senhøstkveld i 2019 kom jeg over filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen. Filmen beveget meg dypt, og åpnet for nye tanker – akkurat da jeg trengte det som mest.

Tilbakeblikk på Mine kvenske røtter

Dette innlegget er et tilbakeblikk på en tekst jeg skrev i 2020 i forbindelse med prosjektet Mine kvenske røtter 

Da jeg så filmen første gang hadde det bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter, noe å kjenne meg igjen i. Mikkelsen viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark, reiser til Karelen – og til Tornedalen – der jeg nylig hadde vært. 

Filmen som traff meg

Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor, og samtidig nøstet han seg bakover sin egen historie. Jeg ble klokere av å se den.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg ikke hadde visst at jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Den traff også fordi jeg kjente på et fravær. Mikkelsen var opptatt av om det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Fravær og savn

Jeg kjente også på et savn. Jeg hadde ingen som kunne gi meg svar på alt jeg lurte på, ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Gjennom intervjuene kom historiene om fornorskning og skam. Om barn som ble slått for å snakke sitt språk. Jeg husker spesielt fortellingen til Inger, som jeg møtte på en gård nord for Haparanda: Hun fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli i skolen, og om en klassevenninne som ble straffet. Det samme skjedde i Norge.

Det beveget meg fordi det ikke bare var historie – det var menneskers sår. Og jeg forsto: Dette var også min bakgrunn. Men jeg hadde aldri fått høre om det.

En stemme som ga gjenklang

Han intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett, biskopen som nådde mange hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for meg også. Kanskje det var mulig å bære dette offentlig, med stolthet.

Jeg visste ikke om noen i slekten som kalte seg kven. Likevel kjente jeg det: Jeg er en av dem. Jeg kommer fra et folk som ble undertrykt og gjort usynlig.

Jeg er en av dem

Opplevelsen fra Tornedalen satt i meg. Jeg hadde delt den med en bror og en søster. Jeg hadde dokumenter som viste røtter i Tornedalen, historiebøker fra området, og jeg hadde begynt å følge kvenske miljøer på nettet.

Min egen ukjente historie hvisket meg stadig sterkere i øret: Jeg vil vite hvem jeg er.

![Eng i solnedgang – symbol på håp og gjenklang]

Et prosjekt blir født

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage et prosjekt vokste fram. Våren 2019 søkte jeg midler fra Kulturfondet for Norge og Finland. Summen var liten, men stor nok til å gi meg det puffet jeg trengte. Reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter ble født, og samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker.

Siden den gang har jeg skrevet. Først om usikkerhet, tap og savn. Videre om en søken etter tilhørighet, noe som endre med at jeg ble trygg i min kvenske identitet. Den reisen – min identitetsreise – endret livet mitt for alltid.

Kvensk identitet i dag

I dag skriver jeg om hvor reisen førte meg, hva jeg har lært og hva som gjorde at jeg nå har landet i min kvenske identitet og funnet ro. Jeg har lært mye gjennom det jeg har lest, opplevd og hørt om, men det viktigste er i møte med andre mennesker tilhørigheten vokste fram.

Tilbakeblikk er en del av grunnmuren i ethvert menneske. Det er derfor vi leter langs røttene våre for å finne svar. For meg handler det ikke først og fremst fortiden, men om hvordan leve i dag. Derfor lytter jeg til stemmene som hvisker meg i øret.

Bygge fellesskap – sammen

Når det gjelder kvensk identitet håper jeg å få til et sted der man kan bygge et fellesskap der vi kan lære og dele. Både om det som har vært, det som er og det som skal bli. Derfor driver jeg på med en oppussing av Facebooksiden som nå har fått navnet Kvensk Kvensk identitet – Ordspinneriet.

Jeg håper du vil bli med. Det kommer mer på siden etter hvert 🙂

Kilder og lenker

Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen (2005)
Filmen ble laget sju år etter at Norge anerkjente kvenene som nasjonal minoritet (1998) og samme år som kvensk ble ble anerkjent som eget språk. Å se denne filmen er som å møte andre kvener. Det gjør godt for både den som er på søk og den som er trygg i sin kvenske identitet.

Hvorfor dro Elisabeth (NRK Kvääni 2018)
Denne teksten ble publisert i forbindelse med en tekstkonkurranse før jeg tok det kvenske etternavnet Huru etter min oldemor. Her beskriver jeg møte med Inger – det som endret alt. Å ta navnet var en del av prosessen med å eie min historie.

NÅR EN DØR ÅPNER SEG, BØR MAN LUKKE EN ANNEN

av

Noen ganger føles det helt riktig å si ja. Likevel betyr det ofte at man samtidig må si nei. Slik var det for meg da jeg fikk tilbud om å skrive fast for en kvensk nettavis.

Min identitetsreise har ført meg hit: En dør åpnet seg – og jeg valgte å gå inn.

Balansen mellom ja og nei

På ettersommeren fikk jeg et tilbud det var lett å si ja til: å skrive fast for en kvensk nettavis. Fortsatt som frilanser, men likevel en stor forskjell. Det handlet om mer enn ordet fast – det handlet om forutsigbarhet, og det handlet om følelser.

Jeg kjente både glede og uro da spørsmålet kom. Glede – fordi det føltes som en tillitserklæring. Uro – fordi jeg visste at et ja også måtte bety et nei. For slik er det ofte. Vi kan ikke si ja til alt uten at det går ut over noe annet. Når vi åpner én dør, må en annen lukkes.

To roller som ikke lot seg forene

For meg handlet dilemmaet om troverdighet. Jeg var talsperson i en kvensk forening da tilbudet kom. Samtidig var det nettopp de kvenske miljøene jeg skulle skrive om og for. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv, var: Kan jeg være begge deler?

Det som talte for å fortsette, var at min rolle i nettavisen kom til å være beskjeden. Dessuten er en frivillig forening sårbar når folk trekker seg ut, og jeg hadde selv vært med å starte denne foreningen. Den var tett knyttet til min egen, nyoppdagede identitet.

Lettelsen i å velge tydelig

Likevel svarte jeg umiddelbart ja til skrivingen. Beslutningen om å trekke meg fra vervene kom nesten automatisk. Jeg hadde allerede forsøkt i månedsvis å balansere begge rollene, men det føltes ikke riktig. Da jeg endelig tok valget, kjente jeg på en lettelse. Et klart skille mellom meg som journalist og de miljøene jeg skriver om, var nødvendig.

Men det lå noe mer under. I flere år har jeg hatt mye søkelys på min egen endringsreise – fra å være uvitende om min kvenske bakgrunn til å stå trygt i min kvenske identitet. Nå er den reisen over. Det er på tide å gå på land. Alt har sin tid.

En ny dør åpnet seg

Nå kan jeg gå enda tydeligere inn for å løfte fram andres fortellinger. Det er en befrielse å satse fullt på skrivingen, uten hele tiden å kjenne på dårlig samvittighet. Å si nei er nødvendigvis et tap. Noen ganger er det den eneste veien videre – mot en klarere retning og mer rom til å vokse.

Hva med deg? Har du opplevd å måtte lukke en dør for å åpne en annen? Legg gjerne igjen en kommentar – kanskje vi kan inspirere hverandre.

Les også:

DU MÅ TRO AT DU KAN LYKKES

EN KVENSK FORTELLING TIL FRAMTIDENS BARN

av

Historiene til så mange kvener som mulig må komme fram. Samlet vil de bidra til større forståelse for hva fornorskningspolitikken har ført til – og hva som må til for å rette opp denne uretten.

Når tvilen kommer snikende

Å skrive en bok har alltid vært en drøm for meg, men jeg har aldri fått det til – før nå. Denne gangen er jeg fast bestemt. Likevel hender det at alt stopper opp. Da kommer de negative tankene krypende.

Verst er det når jeg mister tilliten til meg selv. Når jeg tenker at jeg skriver dårlig, at min historie ikke er viktig nok til å bli bok – og at jeg kanskje aldri kommer i mål.

Framtidens barn

Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen noen ganger stjeler selvtillit. Responsen var overveldende. Mange heiet og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som strever med å finne tilbake til sin kvenske identitet.

Det er så viktig at historiene blir fortalt. Samlet vil de bidra til større forståelse for fornorskningspolitikken og vise hva som må til for å bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Vi kan skape noe nytt

Da jeg fortsatte arbeidet med boka, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig dette er. En av dem jeg snakket med, sa noe som brente seg fast i meg:
«Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.»

Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt. Dette må fram i lyset. For selv om vi ikke kan få tilbake det som gikk tapt, kan vi skape noe nytt. Folk skal få kunnskap. Våre etterkommere skal kunne ha en naturlig tilknytning til det kvenske.

En bok om fortid – og framtid

Boka mi handler ikke bare om fortiden, men også om framtiden. Om at barn og unge skal kunne lære – ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i kvensk kultur.

Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere med disse fortellingene? Hvordan kan jeg sørge for at boka blir en ressurs i undervisningen?

Har du noen tanker om dette? Kjenner du en lærer, en rektor eller noen i skolen som kan sette meg på sporet? Del gjerne videre – eller legg igjen en kommentar!

LES OGSÅ

JAVISST ER DET GØY Å FÅ PENGER TIL BOK!
INGEN KAN VÆRE KVEN FULLSTENDIG ALENE

JAVISST ER DET GØY Å FÅ PENGER TIL BOK!

av

Rett før jul fikk jeg støtte fra Fritt Ord til å gi ut bok, og gjett om jeg ble glad! Penger er ikke alt, men du verden så godt det er å ha nok til å betale de utgiftene som venter.

Det er gøy, spennende og skummelt å skulle gi ut bok på eget forlag

Gøy fordi jeg elsker å skrive, og synes det jeg skriver om er nyttig og interessant. Spennende fordi jeg aldri aldri har gitt ut bok før. Skummelt fordi jeg skal gi den ut på eget forlag, og det kommer til å koste mange ti-talls tusen kroner.

Rett før jul, etter en flere uker med nervøs venting, forsvant den skumle delen fullstendig! Da kom svaret på en søknad jeg sendte til stiftelsen Fritt Ord. De ga meg støtte til utvikling av manus! Selvfølgelig ble jeg glad, et øyeblikk tror jeg nesten at jeg var lykkelig.

Jeg er utrolig takknemlig for dette. Støtte fra dem gir meg muligheten til å realisere drømmen om å gi ut boken.

Å gi ut bok er spennende

Det var en lettelse å plutselig å ha oversikt over økonomien i prosjektet, og ikke minst var det stort å få anerkjennelse for det jeg ønsker å få til: Å gi ut en bok som skal gi økt kunnskap om kvener, og om kvensk historie og kvensk samtid.

Boken min handler om hvordan det er å være kven i dag, og også være et bidrag til kvener som strever med å forstå og akseptere sin identitet. Det siste er hovedgrunnen til at jeg holder kurs og foredrag om kvensk identitet.

Jeg ønsker også å belyse historiske perspektiver som trekker linjer over landegrensene til Sverige og Finland.

Med fagfolk fra BoldBooks

Jeg må lære alt som skal til for å opprette forlag, samarbeide med redaktør og andre fagfolk, følge opp trykking. Jeg må også lære hvordan markedsføre en bok.

Det siste likner på mye av det jeg har gjort før, men er også en helt egen greie. Foreløpig er det litt mer spennende enn jeg er komfortabel med, men jeg har trua på at det skal gå bra.

Alt dette får jeg hjelp til gjennom BoldBooks – en nettplattform som formidler kontakt mellom forfattere og fagfolk i bokbransjen.

Redaktør har jeg allerede, og jeg har gjort noen foreløpige avtaler for andre deler av prosessen.

FRA BOLDBOOKS SIN FACEBOOKSIDE

Alt i alt er dette gøy!

Jeg får lære masse nytt, og kommer i kontakt med nye folk og miljøer. Det er også fint å kjenne at selvtilliten når det gjelder å gi ut en hel bok egen hånd vokser. Det lyser opp de grå dagene som også er en del av hele pakka.

Å få boken ut i verden er utrolig spennende. Jeg ser frem til å dele mer om prosessen videre – og håper at dere vil følge med på reisen mot mål. Takk for støtten så langt!

LES OGSÅ

ORDSPINNERIET FORLAG HAR SETT DAGENS LYS

INGEN KAN VÆRE KVEN FULLSTENDIG ALENE

av

Det er ikke nok å vite at en er kven, man må kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå det uten videre. Da må man strekke seg mot andre kvener. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

DET ER IKKE NOK Å VITE AT EN ER KVEN

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne sette seg selv inn i en sammenheng. For den som er alene, kan man ikke kjenne seg som en kven uten å ha noen å sammenlikne seg med. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget min kvenske bakgrunn, kan jeg si at jeg forstår helt ut at det er slik. Når men ikke vet helt hvem man er, kan man ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kan kjenne på, er følelsen av å være alene.

OM Å SKAPE TILHØRIGHET DER INGEN FINNES

Når man så kommer inn i en sammenheng og opplever en tilhørighet, kan den dype følelsen komme. Det skriver jeg også om. Man kan kjenne seg som kven fordi man er blant andre kvener. Ekstra godt kan man kjenne det om man går ut av denne sammenhengen. Da kan man fort bli ensom igjen.

Disse erfaringene har jeg nå. Jeg valgte å gå inn i en sammenheng, og jeg valgte å forlate den. Begge prosessene var smertefulle – på hver sin måte. Det var gjennom Norske kveners forbund jeg fant veien inn i det kvenske fellesskapet. Først i en lokalforening her jeg bor, så i det landsdekkende forbundet.

VI MÅ STREKKE OSS MOT ANDRE

Det er det siste jeg har gitt slipp på. Med lettelse, fordi det tappet meg for krefter det siste året jeg var med. Med sorg, fordi jeg savner så mange. Landet vårt er så langt og dyrt at jeg vanskelig kan tro at jeg får sett alle igjen. Pulsen som fulgte med oppgaven savner jeg også, og er samtidig veldig sikker på at valget om å gå tilbake til skrivebordet er riktig.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. Det var ingenting i nærmiljøet som ga meg en følelse av å være kven før jeg skapte en sammenheng rundt meg, og det er ingenting som holder meg fast i det kvenske dersom jeg ikke gjør noe med det selv. Vi må strekke oss mot de vil høre sammen med.

KONSEKVENS AV FORNORSKINGSPOLITIKKEN

Hadde jeg fått leve som en kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sitte i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til at vi som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene vil bli ivaretatt. Ikke som individ i hvert fall.

Det gjør at mange må strekke seg veldig langt.

Grunnen til at jeg skriver en bok om dette, er at jeg har satt meg fore å videreformidle hvordan det oppleves å være en fornorsket kven, et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Jeg har snakket med kvener som er født og oppvokst som kven også. Alle har vi opplevd fornorskningspolitikkens konsekvenser på kroppen.

INTET MENNESKE ER EN ØY

Tittelen jeg har valgt er inspirert av en udødelig tekst, skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen Intet menneske er en øy. Jeg har tenkt at dette er en verselinje fra et dikt, men den inngår i en større tekst; Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne var alvorlig syk da han skrev teksten, og lyttet til kirkeklokker i sin feberrus. Som dypt religiøs tenkte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre om hvem klokken ringer for, den ringer for hver og en av oss, mente Donne. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

Teksten inngår i det som beskrives som en meditasjon, jeg tenker på den som en refleksjon. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

START SKRIVEDAGEN MED FRISKRIVING: EN ENKEL GUIDE

av

I en serie innlegg vil jeg dele med deg noen av de teknikkene og tipsene jeg bruker for å finne flyten i skrivingen. Det første tipset er en av de enkleste, men mest effektive øvelsene: friskriving.

Friskriving – kom i gang uten press

En av de beste måtene å overvinne skrivesperre på, er å sette i gang med friskriving. Det er en øvelse der du skriver ned alt som faller deg inn, uten å tenke på struktur eller kvalitet. Målet er ikke å lage noe «bra», men å få tankene i gang og komme i flyt.

Hva du skriver er ikke viktig. Det handler kun om å begynne. Jeg pleier å bruke en notatbok kun for friskriving, og på forsiden står det rett og slett bare “Friskriving”. Når jeg åpner den, slipper jeg alle tanker om hva som er «riktig» å skrive – det handler bare om å få ut tanker og ord.

Hvordan gjøre det:

  1. Sett av tid: For å unngå at det sklir helt ut, er det lurt å sette av en bestemt tidsramme. 5 til 15 minutter er nok.
  2. Ingen regler: Skriv det som faller deg inn – det kan være en setning, et ord, eller til og med bare tanker om hvorfor du ikke får skrevet. Du kan starte med noe så enkelt som: «Jeg vil komme i gang med å skrive, derfor skriver jeg det som faller meg inn akkurat nå.»
  3. Ikke vurder det du skriver: Husk, det er ikke meningen at dette skal brukes til noe. Du skriver for å bryte den mentale barrieren og få skrivingen i gang.

For meg er friskriving en fantastisk måte å få hodet i gang på. Noen dager går det raskt, andre ganger er det mer utfordrende – men uansett er det første steget det viktigste.

Hva er det som faller deg inn akkurat nå?

Hva er det som ligger på hjertet ditt akkurat nå? Ta fram en penn, åpne en notatbok, og bare skriv. Etter noen minutter merker du kanskje at det blir lettere å komme i gang med det du egentlig skulle skrive.

Gjør et forsøk! Når du først er i gang, er det ofte lettere å gå videre med dagens egentlige skriving.

Husk: Dette er bare begynnelsen på en serie med enkle skrivetips som skal hjelpe deg med å komme i gang og holde skrivingen i gang. Har du noen spørsmål, eller ønsker du å lære mer? Hold øye med bloggen, for det kommer flere tips snart!