https://www.facebook.com/facebook

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

BLOGG

MINORITETKVINNERS PLASS I KVINNE FELLESSKAPET

av

Appellen ble holdt 8. mars 2025 på vegne av Flerkulturell kvinnegruppe i Horten Røde Kors

Kjære alle sammen

På vegne av Flerkulturell kvinnegruppe i Horten Røde Kors vil jeg takke for at vi er invitert inn i dette kvinnefellesskapet.

8. mars er viktig for oss alle. Dagen gir oss en anledning til å være sammen, stå sammen – og vise kvinnestyrke. 

Vaimovima heter det på kvensk. Et språk som få snakker i dag på grunn av at norske myndigheter har undertrykt kvener i 150 år. Et eksempel på at urettferdighet skjer i alle samfunn. 

Denne undertrykkingen har ført til tap og sorg, men i dag er det på vei til å bli annerledes. Kvener og kvenske kvinners kamp for likeverd har ført til at myndighetene nå har et program for rettferdighet og forsoning. 

Vi lever i et samfunn som har sorte hull i sin historie, men som i dag først og fremst er et åpent, demokratisk og inkluderende samfunn. Vi snakker for lite om det, vi må vektlegge det som er bra for å skape et bedre liv for oss selv og jentene som kommer etter oss. 

Vi tenker på dem som bruker av sin tid – som gir av sitt hjerte – for at andre skal oppleve trygghet.  

Vi tenker på kvinnene som har sine røtter et annet sted i verden, men har funnet en plass i fellesskapet vårt, og samtidig får lov til å ta vare på det mest verdifulle i sin opprinnelige kultur.

Vi må også tenke på at i vårt nabolag vokser noen jenter opp uten å få lov til å ta del i dette fellesskapet. Jenter som mister muligheter til utdanning og en karriere. Som i generasjon etter generasjon mister sin frihet på grunn av negativ sosial kontroll. 

Dette er ikke greit og det er et problem, ikke bare det vi kaller en utfordring.  Det er et problem vi ikke kan fortsette å lukke øynene for.

Dette er et dobbelt problem fordi det bidrar til å øke til å forskjellene mellom de som har mye og de som har lite, og store forskjeller er en trussel mot nettopp det åpne, demokratiske og likeverdige samfunnet vi verdsetter så høyt.

Før alle kvinner er fri, er ingen kvinner fri. 

Vi bør også tenke inderlig på kvinner som lever i totalitære og brutale regimer, som lider på grunn av krig og konflikt. I slike land og i slike situasjoner er det minoriteter som lider mest, og blant dem er det kvinnene som har det verst. Som opplever det verst tenkelige.

Her hjemme i vår trygge del av verden kan vi i fred og ro strekke oss litt ekstra, strekke oss mot hverandre, være inkluderende, ta det første skrittet. Vi lever i et samfunn med åpne dører. Her kan vi oppsøke hverandre, dele på felles goder.

Vi lever i et samfunn som kan snus fra å snakke om dem til å snakke om oss. Når kvinner er kvinner best er vi sterkere enn vi tror.

Hyvvää vaimoitten päivää
Gratulerer med kvinnedagen

Kvenske historier må fortelles til framtidens barn

av

Å skrive en bok er en følelsesmessig berg-og-dalbane. Noen dager flyter ordene, andre dager stjeler skrivingen selvtillit. Jeg har kjent på tvilen mange ganger, men nylig fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg ikke kan gi opp: Boken handler om alle de historiene som aldri ble fortalt.

Å skrive en bok er noe jeg alltid har drømt om, men aldri fått gjort. Denne gangen er jeg fast bestemt, men det hender at det stopper helt opp og gikk får til noe som helst. Da kommer de negative tankene krypende.

Når tvilen kommer snikende

Verst er det når jeg ikke stoler på meg selv. Tenker at fortellingen min ikke er interessant, at jeg skriver dårlig, ikke blir ferdig. Selvtilliten får en knekk.

Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen stjeler selvtillit, og hvordan jeg tidvis tviler på om historien min er viktig nok. Responsen var overveldende – så mange heiet på meg og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som opplever det samme.

Vendepunktet – å rydde i tankene og stole på manus

Noen dager senere hadde jeg møte med redaktøren min. Da var hodet mitt klarere, og jeg hadde ryddet både i tankene og i teksten. Ikke minst hadde rådene og støtten jeg fikk fra Facebook-innlegget gitt meg et løft. Da redaktøren min sa: ‘Stol på deg selv og stol på manus,’ visste jeg at hun hadde rett.

Når ordene treffer – og gjør vondt

Da jeg jobbet videre med intervjuene, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig denne boken er. En av dem jeg snakket med sa noe som brente seg fast i meg: ‘Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.’ Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt.

En bok om fortid – og framtid

Boken min handler ikke bare om fortiden. Den handler om framtiden – om at barn og unge skal kunne lære, ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i den kvenske kulturen. Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere? Hvordan kan jeg sikre at denne boken blir en ressurs i undervisningen?

Hvordan når jeg fram til dem som trenger denne boken?

Har du noen tanker om dette? Har du en lærer, rektor eller noen i skolen som kan sette meg på sporet? Del gjerne videre eller legg igjen en kommentar!

LES OGSÅ

JAVISST ER DET GØY Å FÅ PENGER TIL BOK!

JAVISST ER DET GØY Å FÅ PENGER TIL BOK!

av

Rett før jul fikk jeg støtte fra Fritt Ord til å gi ut bok, og gjett om jeg ble glad! Penger er ikke alt, men du verden så godt det er å ha nok til å betale de utgiftene som venter.

Det er gøy, spennende og skummelt å skulle gi ut bok på eget forlag

Gøy fordi jeg elsker å skrive, og synes det jeg skriver om er nyttig og interessant. Spennende fordi jeg aldri aldri har gitt ut bok før. Skummelt fordi jeg skal gi den ut på eget forlag, og det kommer til å koste mange ti-talls tusen kroner.

Rett før jul, etter en flere uker med nervøs venting, forsvant den skumle delen fullstendig! Da kom svaret på en søknad jeg sendte til stiftelsen Fritt Ord. De ga meg støtte til utvikling av manus! Selvfølgelig ble jeg glad, et øyeblikk tror jeg nesten at jeg var lykkelig.

Jeg er utrolig takknemlig for dette. Støtte fra dem gir meg muligheten til å realisere drømmen om å gi ut boken.

Å gi ut bok er spennende

Det var en lettelse å plutselig å ha oversikt over økonomien i prosjektet, og ikke minst var det stort å få anerkjennelse for det jeg ønsker å få til: Å gi ut en bok som skal gi økt kunnskap om kvener, og om kvensk historie og kvensk samtid.

Boken min handler om hvordan det er å være kven i dag, og også være et bidrag til kvener som strever med å forstå og akseptere sin identitet. Det siste er hovedgrunnen til at jeg holder kurs og foredrag om kvensk identitet.

Jeg ønsker også å belyse historiske perspektiver som trekker linjer over landegrensene til Sverige og Finland.

Med fagfolk fra BoldBooks

Jeg må lære alt som skal til for å opprette forlag, samarbeide med redaktør og andre fagfolk, følge opp trykking. Jeg må også lære hvordan markedsføre en bok.

Det siste likner på mye av det jeg har gjort før, men er også en helt egen greie. Foreløpig er det litt mer spennende enn jeg er komfortabel med, men jeg har trua på at det skal gå bra.

Alt dette får jeg hjelp til gjennom BoldBooks – en nettplattform som formidler kontakt mellom forfattere og fagfolk i bokbransjen.

Redaktør har jeg allerede, og jeg har gjort noen foreløpige avtaler for andre deler av prosessen.

FRA BOLDBOOKS SIN FACEBOOKSIDE

Alt i alt er dette gøy!

Jeg får lære masse nytt, og kommer i kontakt med nye folk og miljøer. Det er også fint å kjenne at selvtilliten når det gjelder å gi ut en hel bok egen hånd vokser. Det lyser opp de grå dagene som også er en del av hele pakka.

Å få boken ut i verden er utrolig spennende. Jeg ser frem til å dele mer om prosessen videre – og håper at dere vil følge med på reisen mot mål. Takk for støtten så langt!

LES OGSÅ

ORDSPINNERIET FORLAG HAR SETT DAGENS LYS

INGEN KAN VÆRE KVEN FULLSTENDIG ALENE

av

Det er ikke nok å vite at en er kven, man må kjenne det og ha en tilhørighet. Fornorskningspolitikken har gjort det umulig for mange å oppnå det uten videre. Da må man strekke seg mot andre kvener. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

DET ER IKKE NOK Å VITE AT EN ER KVEN

Jeg skriver for tiden om utenforskap. Om hvordan det er å oppdage sin kvenske bakgrunn uten å kunne sette seg selv inn i en sammenheng. For den som er alene, kan man ikke kjenne seg som en kven uten å ha noen å sammenlikne seg med. Det er ikke nok å vite.

Først nå, fem år etter at jeg oppdaget min kvenske bakgrunn, kan jeg si at jeg forstår helt ut at det er slik. Når men ikke vet helt hvem man er, kan man ikke vite hva man trenger. Man kan ikke savne noe som aldri har vært. Det man kan kjenne på, er følelsen av å være alene.

OM Å SKAPE TILHØRIGHET DER INGEN FINNES

Når man så kommer inn i en sammenheng og opplever en tilhørighet, kan den dype følelsen komme. Det skriver jeg også om. Man kan kjenne seg som kven fordi man er blant andre kvener. Ekstra godt kan man kjenne det om man går ut av denne sammenhengen. Da kan man fort bli ensom igjen.

Disse erfaringene har jeg nå. Jeg valgte å gå inn i en sammenheng, og jeg valgte å forlate den. Begge prosessene var smertefulle – på hver sin måte. Det var gjennom Norske kveners forbund jeg fant veien inn i det kvenske fellesskapet. Først i en lokalforening her jeg bor, så i det landsdekkende forbundet.

VI MÅ STREKKE OSS MOT ANDRE

Det er det siste jeg har gitt slipp på. Med lettelse, fordi det tappet meg for krefter det siste året jeg var med. Med sorg, fordi jeg savner så mange. Landet vårt er så langt og dyrt at jeg vanskelig kan tro at jeg får sett alle igjen. Pulsen som fulgte med oppgaven savner jeg også, og er samtidig veldig sikker på at valget om å gå tilbake til skrivebordet er riktig.

Jeg beholder tilhørigheten til lokalforeningen. Uten den er jeg redd for at følelsen av å være kven visner bort. Det var ingenting i nærmiljøet som ga meg en følelse av å være kven før jeg skapte en sammenheng rundt meg, og det er ingenting som holder meg fast i det kvenske dersom jeg ikke gjør noe med det selv. Vi må strekke oss mot de vil høre sammen med.

KONSEKVENS AV FORNORSKINGSPOLITIKKEN

Hadde jeg fått leve som en kven fra oppveksten av, ville denne tilhørigheten sitte i kroppen. Nå må jeg kjempe for å beholde den. De politiske beslutningene som nylig er tatt for å rette opp etter fornorskningspolitikken, viser ikke tegn til at vi som lever utenfor de tradisjonelle kvenske områdene vil bli ivaretatt. Ikke som individ i hvert fall.

Det gjør at mange må strekke seg veldig langt.

Grunnen til at jeg skriver en bok om dette, er at jeg har satt meg fore å videreformidle hvordan det oppleves å være en fornorsket kven, et individ. Ikke bare for oss som har oppdaget våre røtter sent i livet. Jeg har snakket med kvener som er født og oppvokst som kven også. Alle har vi opplevd fornorskningspolitikkens konsekvenser på kroppen.

INTET MENNESKE ER EN ØY

Tittelen jeg har valgt er inspirert av en udødelig tekst, skrevet av den engelske poeten John Donne på 1600-tallet. Mange kjenner setningen Intet menneske er en øy. Jeg har tenkt at dette er en verselinje fra et dikt, men den inngår i en større tekst; Devotions Upon Emergent Occasions.

Donne var alvorlig syk da han skrev teksten, og lyttet til kirkeklokker i sin feberrus. Som dypt religiøs tenkte han over menneskehetens synd og behov for frelse. Mennesket skal ikke spørre om hvem klokken ringer for, den ringer for hver og en av oss, mente Donne. Vi er alle ansvarlige for vår egen redning.

Teksten inngår i det som beskrives som en meditasjon, jeg tenker på den som en refleksjon. Vi må alle inngå i en større sammenheng for å føle oss hele, og det er opp til oss selv om det skal kunne være slik. Vi må ville det, og vi må gjøre noe for det.

START SKRIVEDAGEN MED FRISKRIVING: EN ENKEL GUIDE

av

I en serie innlegg vil jeg dele med deg noen av de teknikkene og tipsene jeg bruker for å finne flyten i skrivingen. Det første tipset er en av de enkleste, men mest effektive øvelsene: friskriving.

Friskriving – kom i gang uten press

En av de beste måtene å overvinne skrivesperre på, er å sette i gang med friskriving. Det er en øvelse der du skriver ned alt som faller deg inn, uten å tenke på struktur eller kvalitet. Målet er ikke å lage noe «bra», men å få tankene i gang og komme i flyt.

Hva du skriver er ikke viktig. Det handler kun om å begynne. Jeg pleier å bruke en notatbok kun for friskriving, og på forsiden står det rett og slett bare “Friskriving”. Når jeg åpner den, slipper jeg alle tanker om hva som er «riktig» å skrive – det handler bare om å få ut tanker og ord.

Hvordan gjøre det:

  1. Sett av tid: For å unngå at det sklir helt ut, er det lurt å sette av en bestemt tidsramme. 5 til 15 minutter er nok.
  2. Ingen regler: Skriv det som faller deg inn – det kan være en setning, et ord, eller til og med bare tanker om hvorfor du ikke får skrevet. Du kan starte med noe så enkelt som: «Jeg vil komme i gang med å skrive, derfor skriver jeg det som faller meg inn akkurat nå.»
  3. Ikke vurder det du skriver: Husk, det er ikke meningen at dette skal brukes til noe. Du skriver for å bryte den mentale barrieren og få skrivingen i gang.

For meg er friskriving en fantastisk måte å få hodet i gang på. Noen dager går det raskt, andre ganger er det mer utfordrende – men uansett er det første steget det viktigste.

Hva er det som faller deg inn akkurat nå?

Hva er det som ligger på hjertet ditt akkurat nå? Ta fram en penn, åpne en notatbok, og bare skriv. Etter noen minutter merker du kanskje at det blir lettere å komme i gang med det du egentlig skulle skrive.

Gjør et forsøk! Når du først er i gang, er det ofte lettere å gå videre med dagens egentlige skriving.

Husk: Dette er bare begynnelsen på en serie med enkle skrivetips som skal hjelpe deg med å komme i gang og holde skrivingen i gang. Har du noen spørsmål, eller ønsker du å lære mer? Hold øye med bloggen, for det kommer flere tips snart!