ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

Kvenske røtter

Kulturmøter i det gamle Finland – linjer mot den kvenske kulturen

av

Finlands historia Henrik Meiander
En av bøkene som har hjulpet meg å se de lange historiske linjene bak kvenske røtter er Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter skrevet av historieprofessor Henrik Meinander.

Rundt år 1000 fantes tre hovedgrupper i områdene som i dag er Finland: finner, tavastere og karelere. Kvensk historie har forbindelser til alle tre.

Om å finne den kvenske historien

Da jeg begynte å lete etter mine egne kvenske røtter, skjønte jeg etter hvert at historien bak dem strakte seg lenger og dypere enn jeg hadde tenkt på.

Den første tiden leste jeg mye i Tornedalens historia 1, rett og slett fordi det var den eneste boka jeg hadde for hånden. Det var i den jeg begynte å ane sammenhengene mellom mine forfedre i Tornedalen og Finland.

Først og fremst var det kapitlene skrevet av den finske historieprofessoren Jouko Vahtola som satte meg på tanken. De fylte mange hull, men åpnet også for at jeg ville ha kunnskap om mer. Så kom jeg over Henrik Meinanders Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Den var heldigvis også skrevet på svensk.

Meinanders bok ga meg et bredere blikk på de lange linjene i Finlands historie, særlig perioden hvor de tidligste finske stammegruppene levde og beveget seg gjennom landskapet. Dette er en av innsiktene jeg tar med meg: Det gamle Finland besto av gjennomgående forbindelseslinjer – politiske, økonomiske og kulturelle – som også danner bakgrunn for den kvenske historien.

Det er viktig for kvener å forstå sin egen kulturhistorie.

Boka til Meinander er fra 2006. Jouko Vahtolas forskning, og artiklene i Tornedalens historia 2 som bygger på den, er enda eldre. Siden jeg ikke leser finsk, har jeg begrenset tilgang til både Meinanders og Vahtolas videre forskning.

Å skrive om historisk materiale er risikosport, fordi det alltid kan være forskning som slår annen forskning i hjel – enten den er ny eller gammel.

En annen ting er at selv forskere gjør sine utvalg, slik Meinander minner oss om i forordet. Enhver historiker siler, velger, tolker – og skaper dermed en ny versjon av historien. Det samme gjelder oss som leser. Det vi tar inn, former det vi tror vi vet.

Men det er viktig å grave i historien likevel. Hvordan skal jeg og andre kvener kunne forstå hvis vi ikke prøver?

Tre folk som formet historien i Finland

Det var den eldre historien jeg lurte på da jeg begynte å lese boka. Vahtola hadde skrevet en del om tavasterne (hämäläiset), og at de hadde påvirket mye av kulturen i Tornedalen. Han skrev også om finnene (suomalaiset) og karelerne (karjalaiset).

Samtidig trakk han fram at disse tre gruppene hadde ulik kulturhistorie. Dette fant jeg igjen i Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter. Meinander skrev at tavasterne og finnene etablerte seg først, og at karelerne kom til litt senere. Rundt år 1000 representerte alle tre hovedgruppene som levde i områdene som i dag er Finland.

De levde ikke isolert, men i et landskap preget av kontinuerlig påvirkning fra både øst og vest. Handel, ferdsel og kulturkontakt bandt dem sammen.

Ifølge Vahtola viser arkeologiske og historiske spor at mennesker begynte å slå seg ned i Tornedalen fra sør og øst i denne perioden.

Tavasterne – vannveier, handel og tidlige kulturmøter

Tavasterne var et innlandsfolk med velutviklet jakt- og fiskevirksomhet, svedjebruk og husdyrhold. De holdt til i områdene rundt Kumoelven (Kokemäenjoki), et av de viktigste vannsystemene i Finland. Elven bandt sammen innsjøer, økonomier og folk – og åpnet for ferdsel både vestover mot Bottenhavet og østover mot Ladogasjøen og Finskebukta.

Kumoelven ble en livsnerve for transport, bosetting, handel og kulturkontakt fra yngre jernalder og gjennom hele middelalderen.

Dette samsvarer også med de mønstrene Meinander beskriver: Folk reiste, handlet, samarbeidet og påvirket hverandre. Pelsverk og fisk ble fraktet ned elven og byttet mot salt, metallvarer og tekstiler.

Forskning, blant annet hos Vahtola, tyder på at tavastiske tradisjoner og kulturformer kom tidlig til Tornedalen – i hvert fall fra 1000–1100-tallet.

Finner – den sørvestlige stammen og kontakten med Sverige

I sørvest, i området som kalles Egentliga Finland, levde finnene. Naturforholdene her var mildere, jordbruket var tidlig utviklet, og kontakten med Mellom-Sverige var tett allerede i vikingtiden.

Dette landskapet av kulturmøter – østlige og vestlige – preget utviklingen av språklige og kulturelle uttrykk i området og la grunnlag for historiske prosesser som senere skulle få betydning for kvenske slekter.

Karelere – folkene mellom øst og vest

Meinander beskriver hvordan tavasternes ekspansjon østover mot innsjøområdene nær Karelen og Ladogasjøen fikk stor betydning. Fra slutten av 700-tallet slo svedjebrukere fra sørvestlige Finland seg ned i nye områder. Etter hvert kom slaviske grupper nordover, særlig knyttet til handels- og maktsenteret Novgorod.

Dette samsvarer med det historikeren Jouko Vahtola beskriver i Tornedalens historia 2: Kulturmøtene mellom disse gruppene bidro til utviklingen av den karelske kulturen rundt år 1000.

Karelerne levde ved innsjøsystemene rundt Ladoga og Onega, og hadde gjennom århundrer kontakt med både finske stammer i vest og slaviske grupper i øst. Dette gjorde dem til et folk som sto midt i møtet mellom østlige og vestlige tradisjoner.

Kvensk perspektiv – hva betyr disse kulturmøtene for våre røtter?

Alle disse gruppene, har hatt innvirkning på kulturutviklingen i Tornedalen, og dermed på den kvenske kulturen i Norge.

Kvensk kultur er ikke et avgrenset fenomen, men et resultat av århundrer med bevegelse, kontakt, påvirkning og tilpasning. Det gjør kulturarven vår rik og kompleks — og det gir oss et større rom å forstå oss selv i.

Dette er en del av den kvenske historien, og det gir retning framover.

Kilder:

  • Meinander, Henrik: Finlands historia – linjer, strukturer, vändpunkter (Natur & Kultur, 2006).
  • Vahtola, Jouko: artikler i Tornedalens historia 1 (Tornedalica, 1991).
  • Sekundærlitteratur innen finsk og nordfinsk etnografi, arkeologi og kulturhistorie.

Dette innlegget er merket med stikkordet kilder og litteratur, der jeg etter hvert vil dele mer om bøkene som har vært viktige i arbeidet mitt med prosjektene Kvenske røtter og Kvensk identitet.

Ta gjerne også en kikk på siden der jeg har samlet kildematerialet jeg har brukt under arbeidet her.

En stemme til de stemmeløse kvenene

av

![Bok med kjetting og lås – symbol på skjult historie]

Når kvenske fortellinger løftes fram, låses permene som skjuler vår glemte historie opp. Det var en av mange tanker jeg fikk da jeg så filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen første gang. Den ble et møte med glemte røtter og tause stemmer, men også en påminner om at det kvenske lever i dag.

Film som døråpner

Da jeg startet jakten på min kvenske identitet i 2019, lette jeg i alle retninger etter noe som kunne vise fram den kvenske kulturen. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter – noe som kunne åpne opp for min slekts fortelling og historie.

Det hadde bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven, da jeg kom over filmen Det tause folkets stille død. Mye var fremmed for meg i filmen, men det var også flere ting som berørte meg – og jeg ble klokere av å se den.

Mikkelsen var opptatt av om det i det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Han viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark og fra sine reiser til Karelen.

Skam over kvensk tilhørighet

Gjennom intervjuene kom også historiene om fornorskningen – om barn som ble slått for å snakke sitt eget språk. Dette var noe av det som traff meg sterkt. Den minnet meg om fortellingen jeg fikk høre den dagen jeg forsto at jeg var kven.

Inger – en fjern slektning av meg – fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli på skolen, og om en klassevenninne som ble straffet.

Denne fornedrelsen var en del av min bakgrunn også. Å få folk til å skamme seg var et av virkemidlene som ble brukt for å få dem til å ta avstand fra sin kvenske tilhørighet.

Skam. Det er et av de sterkeste ordene jeg vet om. Det er ødeleggende. Det knuser folks selvtillit, skitner dem til.

Fravær og savn

Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover i sin egen historie. Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Jeg prøvde å følge sporene etter oldemor – han tenkte på sin bestemor.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Jeg kjente også på et savn, fordi ingen kunne gi meg svar på alt jeg lurte på. Ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Slektens historie er en del av grunnmuren i ethvert menneske. Det er derfor vi leter langs røttene våre for å finne svar.

Kvenske fortellinger

Mikkelsen intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett – biskopen som nådde manges hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for andre også – til å bære dette offentlig, med stolthet.

Det tenkte jeg ikke på den gangen, men jeg ser det klart nå. Man trenger forbilder, og man trenger å høre andres historier.

Kvensk identitet i dag

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter vokste fram. Den ble én av flere brikker for å forstå – og for å finne min plass i en historie jeg ikke kjente fra før.

Samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker, og siden den gang har jeg skrevet. Først om usikkerhet, tap og savn. Deretter om en søken etter tilhørighet – noe som endte med at jeg ble trygg i min kvenske identitet.

I dag skriver jeg om hvor reisen førte meg, og hva jeg har lært. Det viktigste var at tilhørigheten til det kvenske vokste fram i møter med andre mennesker. Vi har en felles historie som gjør at vi hører sammen.

Lytt etter kvenske stemmer

Anstein Mikkelsens film ga stemme til de stemmeløse – og en fortelling vi andre kan bygge videre på.

Gjennom film og fortellinger blir den kvenske historien stadig mer levende.

Her kan du se Det tause folkets stille død  av kvenen og filmskaperen Anstein Mikkelsen. Den ble laget i 2005, samme år som kvensk ble anerkjent som eget språk. Sju år tidligere, i 1998, anerkjente Norge kvenene som nasjonal minoritet.

Fem hundre år med kvener i Skjervøy – fra skattedokument til folkefest

av

Skjervøy havn – kommunen der den første registrerte kvenen i Norge bodde.

Et bortgjemt skattedokument viser at kvener bodde i Skjervøy allerede i 1522 – den eldste kilden vi kjenner til om kvensk bosetting i Norge. Fem hundre år senere sørget en dugnadsgjeng for at denne hendelsen ble markert og husket for framtiden.

Et lite funn med stor betydning

Dag ut og dag inn kverner tanker gjennom hodet. De fleste forsvinner igjen, men noen blir liggende og murre. Slik var det da jeg like før påske 2022 bladde i materiale til skrivingen om min kvenske identitet.

I et skattedokument fra 1522 står navnet Nils Kven, som betalte skatt i Skjervøy prestegjeld. Dette hadde jeg notert før, men uten å feste meg ved det. Denne dagen falt brikkene plutselig på plass: Det var nøyaktig fem hundre år siden dette dokumentet ble skrevet – og ingen hadde tatt tak i det.

Jeg begynte å skrible ned tanker. Noen tanker kretset rundt det kvenske navnet på Skjervøy, Kierua. Andre gikk til landskapet på hjemplassen min – til de gamle, robuste pålene ved fergekaia, der skarvene gjerne sitter. Og til fornorskningens spor: hvordan skammen over å «ikke være norsk nok» gjorde at kvensk historie og språk ble borte for mange, også for meg.

Likevel: historien ligger der, skjult men urokkelig, og i Skjervøy strekker den seg fem hundre år tilbake. Burde ikke det markeres?

Et sted å begynne

Det var klart for meg: En slik markering kom ikke til å skje av seg selv. Jeg sendte en melding til en kven med røtter i samme kommune. Hun tente umiddelbart på ideen. Vi fikk raskt med oss en tredje, og skjønte at vi måtte handle fort – 2022 var året.

Vi kunne ikke arrangere dette alene, så vi ba kommunen ta ansvar. En måned senere sendte vi brev til ordføreren i Skjervøy, og for å hindre at saken ble liggende i en skuff, skrev vi samtidig en kommentar til Framtid i nord. Den ble publisert på to hele sider – langt mer oppmerksomhet enn vi hadde sett for oss.

Ballen begynner å rulle

Kort tid etter tok Ruijan Kaiku kontakt. De publiserte kommentaren vår og fulgte opp med egne artikler. Faktisk rakk de å snakke med ordføreren før vi selv hadde kommet så langt.

Derfra vokste det fram et samarbeid: Skjervøy bibliotek ble med, Halti kvenkultursenter sa ja til å bidra, og etter hvert også NRK Kvääni. Slik vokste det fram en felles dugnad mellom frivillige, institusjoner og kvenske medier – der alle bidro.

En dag å huske

Jeg er stolt over at vi turte å tro at dette var mulig – og over at vi fikk flere med oss. I begynnelsen av november gikk festen av stabelen med taler, sang og enkel servering. Det ble en uforglemmelig happening.

Litt skuffet var vi over at Framtid i Nord ikke fulgte saken videre, men det la ingen demper på opplevelsen. For det viktigste var dette: Historien om den første registrerte kvenen i Norge, Nils Kven i Skjervøy, er nå for alltid skrevet inn i kommunens og landets historiebok.

Drodling laget under arbeidet med markeringen: «Nils Kven» betalte skatt i Skjervøy i 1522 – den første registrerte kvenen i Norge.

Les gjerne brevet vi sendte til ordføreren i Skjervøy

Åpent brev: «NILS KVEN 500 ÅR – GI INNBYGGERNE I SKJERVØY SIN RETTMESSIGE IDENTITET TILBAKE»

Lovikkavanten og postbudet som frøs på hendene

av

Om lovikkavantene kunne snakke, ville de fortalt om arbeid i bitende kulde, nøysomhet og nødvendighet. De kunne også fortalt historiene om hun som strikket de første vottene, han som trengte dem og grenseløs kulturarv.

lovikkavanter
Lovikkavantene har sin opprinnelse i Tornedalen, i det som i dag kalles svensk Lappland. Vottene på bildet har jeg strikket av forgarn og brodert med farger som minner om stripene i kvendrakten.


Erika Aittamaa og kulturarven på Nordkalotten

Vi tenker kanskje ikke så ofte over det, men hverdagslige ting kan bære med seg mange historier – om mennesker, arbeid og nødvendighet. En av dem handler om Erika Aittamaa, hun som på slutten av 1800-tallet strikket de vottene som senere skulle bli kjent som lovikkavantene.

Fortellingen om henne tar oss nesten to hundre år bakover i tid og til Lovikka, en liten bygd i svensk Lappland. Den ligger tolv mil nord for polarsirkelen og omtrent halvannen times kjøring fra kommunesenteret Pajala.

I en av artiklene på nett som forteller historien om Erika Aittamaa, står det at «Lovikkavanten kom til på grunn av en tilfeldighet». Jeg vil legge til at den også ble til av nødvendighet. En mann trengte votter fordi han hadde et arbeid å utføre i all slags vær; en kvinne måtte strikke for å få endene til å møtes.

Den fattige kona og postbudet

Mannen hennes arbeidet i skogen, men fortjenesten var dårlig, og barneflokken vokste. For å få mat på bordet strikket hun votter for folk som hadde råd til å betale, særlig i bygd og by langs handelsruten mot Haparanda.
Det var i dette arbeidet den avgjørende bestillingen kom.

«En gång ville någon ha riktigt tjocka slitstarka vantar», fortalte Erika til tidsskriftet Tornedalen i 1936. Hun strikket to par så tjukke at de etter hennes mening burde holde i flere år, men kunden var ikke fornøyd.
«Han sade att jag t.o.m. hade förstört ullen.»

Her om dagen fikk jeg høre historien om mannen som hadde bestilt vottene: postbudet Herman Eustachius Lantto. Det var hans oldebarn, Markus Lantto, som la dette inn som en kommentar i en Facebook-gruppe. Han har sin oppvekst i svensk Lappland og bor nå i Trøndelag.

Senere «snakket vi sammen» gjennom Messenger, og jeg fikk flere detaljer.

Lovikkavanten

Markus forteller:

«Pappa sa att det första paret vantar inte var stickade, men bestod av plater av kardad ull, möjligen filtad, som hon sydde ihop. De såg stygga ut så han ville att hon skulle repa upp dem och göra det bättre. Men när hon försökte, blev vantarna i stället bara mer ihoptovade. Han tog dem som de såg ut och insåg snart att de var de bästa vantar han någonsin haft. Ungefär så gick historien.»

Det begynte i det små, og så skjedde det som senere skulle gjøre Erika Aittamaa vidt kjent.

Vottene ble etterspurt, særlig av forbøndene som kjørte lass fra Haparanda, en reise på tjue mil hver vei. Snart kom det bestillinger fra ulike byer i Tornedalen og fra samene.
«Jag hade börjat pryda dem med flerfärgade garner, varför lapparna gillade dem skarpt», sa Erika om det. Kundekretsen vokste, og etter hvert strikket hun på fulltid.

I dag er lovikkavantene et sterkt symbol for bygda til Erika Aittamaa, og hun har fått en gate oppkalt etter seg i Lovikka – Erikas väg.

Ifølge lokalhistoriker Erik Kuoksu og genealogiske kilder ble stedet Lovikka etablert på 1600-tallet av Nils Ludvigsson Lodvijg, som var født og bosatt i Kainuunkylä på den finske siden av Torneelven. Da han i 1639 ble uttatt til soldattjeneste, forlot han hjemgården med sin familie. Han reiste langt oppover Torneelven og slo seg ned i det som i dag er Lovikka. Han gav det nye hjemmet samme navn som hjemgården, og dette ble etter hvert grunnlaget for dagens bygd.

Det var historien om hvordan bygda fikk akkurat det navnet som gjorde at jeg fattet interesse for historien bak lovikkavotten, for den er knyttet til min egen slektshistorie. Nils var onkel til min formor Karin Henriksdotter Olkkuri. Lovikkagården ble overdratt til henne og min forfar Mickel Jönson Kyrö.

Historiens mange lag

Fortellingen om Erika Aittamaa og postbudet Herman Eustachius Lantto forteller oss om mer enn votten.

Bak historien ligger lag på lag av kulturhistorie. Det ene er historien om hvordan stedet ble grunnlagt, og av hvem. Vi kan også se for oss en eldre kone med mange barn å skjøtte på 1800-tallet, som i ren nød strikket for å ha mat på bordet. Postbudet beveger seg gjennom et iskaldt vinterlandskap og binder folk i innlandet sammen med folk ved kysten.

Gjennom slektshistorien til Markus Lantto trer postbudet Herman Eustachius Lantto fram. Hvis ikke han hadde vært så kresen, er det ikke sikkert at vottene noen gang hadde blitt strikket. Det er heller ikke sikkert at de hadde blitt så vidt kjent uten ham. Som postbud var han på farten året rundt og fortalte nok mer enn én gang hvor fornøyd han var med vottene.

Historien er også symbolsk når det gjelder linjer som binder folk sammen på tvers av Nordkalotten i dag. Og den er en markør for Markus Lantto, meg og andre som i dag søker etter tilhørighet i Tornedalens kulturarv.

En kulturhistorisk perle

Historien som handler om Herman Eustachius Lantto er en perle i denne kulturhistoriske helheten. Derfor tenker jeg det er fint at Markus Lantto ville dele denne historien.

Jeg har forsøkt å finne historien om oldefaren hans i artikler på nettet, men fant ingen. Tvert imot: I en av kildene jeg fant – Hemslöjden – pekes det på at det var en «välbärgad man i byn» som bestilte de ekstra slitesterke vottene.

En annen ting som er verdt å ta med, er at både Lantto og Aittamaa vitner om språktilhørighet til meänkieli. For den som leter etter kvenske spor i terrenget, kan dette være verdt å vite.

Vil du vite mer om hvordan stedet Lovikka fikk sitt navn? I et tidligere innlegg går jeg gjennom Olkkurislekten i Tornedalen fra 1400- til 1600-tallet. Her forteller jeg mer om da Nils Ludvigsson Lodvijg forlot den store hjemgården i Kainuunkylä for å finne trygghet for seg selv og familien – en historie som rommer både sagn og dramatikk.

Veien til Lovikka – et sidespor i slektsfortellingen

Kilder

  • Kuoksu, Erik (2010): Birkarlssläkter i Övre Tornedalen.
  • Lantto, Markus: Slektsopplysninger om postbudet Herman Eustachius Lantto, formidlet gjennom skriftlig kontakt.
  • Tekniska museet: tekniskamuseet.se
  • Tidsskriftet Tornedalen (1936): Intervju med Erika Aittamaa om arbeidet med lovikkavantene.
  • Mariasbroderier.com: Nettartikkel om lovikkavanten og dens historie.
  • Hemslöjdsguiden: Nettressurs om tradisjonelt håndverk, lovikkavotter og nordisk tekstiltradisjon.
  • Egen slektsforskning (2018–2022) og studiereise i Tornedalen (2019).

Veien til Lovikka – et sidespor i slektsfortellingen

av

Stille elvelandskap i Tornedalen, med skogkledde bredder og speilende vann, sett i sensommersol.

Mine kvenske røtter – Del 10 – Undersøkelse av Olklkurislekten i Kainuunkylä

Undersøkelsens utgangspunkt

Etter at jeg oppdaget at jeg hadde kvenske røtter, satt jeg igjen med to hovedspørsmål:
Hva er kvensk kultur – egentlig? Og hva har den i tilfelle med meg å gjøre?

For å nærme meg disse spørsmålene ønsket jeg å forstå noe av samfunnslivet i Tornedalen – fra 1400-tallet og fram mot den tiden mine tippoldeforeldre dro til Norge. Ikke som en fullstendig historie, men gjennom de sporene som lot seg følge i min egen slekt.

Når slekt blir metode

Jeg bestemte meg for å bruke slektshistorien som inngang til å forstå begge deler. Samtidig viste det seg raskt at dette ikke var en rettlinjet vei. En av utfordringene var å kunne være sikker på at linjene i slektstreet faktisk hang sammen. Kildene var ujevne, og særlig kvinnenes historie var vanskelig å få øye på. I praksis var det ofte gjennom mennenes liv jeg kunne finne spor etter dem.

En av slektene på mitt slektstre er Olkkurislekten. Jeg hadde slektsforskningsmateriale som viste en sammenhengende linje som startet på 1400-tallet med Joen, ofte skrevet som Jöns, Pajari. Etter ham fulgte sønnen Olof Jönsson – mannen som ga gården navn for ettertiden. Deretter kom sønnen Jöns Olofsson. Dette hadde jeg også fått dokumentert i skriftlige kilder fra anerkjente kilder i Tornedalen.

Her hadde jeg stoppet opp en stund. Det kan være et strev å drive slektsforskning, og enkelte ganger kan man gå seg vill. Men gjennom arbeid med flere ulike kilder fant jeg opplysninger som viste at Jöns Olofsson hadde en sønn ved navn Henrik. Dermed lot det seg følge en sammenhengende linje videre.

Den siste birkarlen

Henrik Jönsson Olkkuri trer fram i kildene som husbonde på Olkkurigården i Kainuunkylä rundt år 1600. Han overtok den delen av farens gård som beholdt navnet Olkkuri, og levde i en tid da eldre ordninger fortsatt var virksomme, men samtidig i ferd med å brytes ned. Henrik regnes som en av de siste birkarlene i området, og hadde ennå i 1618 en egen markedsbod i Torneå – et konkret bilde av en posisjon som snart skulle forsvinne.

Birkarlenes tid var nesten over, og den nye statlige ordenen som vokste fram langs Bottenvikskysten etter 1620, var i ferd med å ta over helt.

Et svakt punkt i slektslinjen

Men hadde Henrik en datter som het Karin? Ifølge et slektsforskningsmateriale jeg fikk tilgang til allerede i 2018, skulle linjen videre mot meg føres gjennom en kvinne – Karin Henriksdotter Olkkuri. Dette var et svakt punkt. Kvinnenes historie var i stor grad skjult i kildene, og det var som oftest gjennom mennenes liv jeg kunne finne spor etter dem.

Så dukket det opp en sidehistorie som ga svar på spørsmålet om Karin Olkkuri.

Henrik hadde en bror: Ludvik Jönsson Olkkuri. I 1596 fikk Ludvik utskilt jord og startet sitt eget gårdsbruk i Kainuunkylä. Ifølge lokalhistoriker Sture Torrikka ble han omtalt som Lovikka – «bygdens finner kalte ham Lovikka». Det ble også navnet på gården.

Gården ble overdratt til sønnen Nils i 1623. Han var da omkring tjueseks år gammel. Nils Ludvigsson trer dermed inn i kildene som husbonde på Lovikkagården i Kainuunkylä, med ansvar for jord, familie og videre drift.

Myndighetenes grep over Tornedalsbøndene

Nils Ludvigsson trådte inn i voksenlivet i en tid da Sverige var i stadig krig på flere fronter. Krigene satte sitt preg også på lokalsamfunn langt fra slagmarkene. Ifølge en lov av 1619 var alle menn i kongeriket Sverige som hadde fylt femten år, forpliktet til å gjøre krigstjeneste. I praksis ble ikke alle innkalt, men loven lå som et bakteppe over hverdagen.

Myndighetene forsøkte å ta hensyn til behovet for arbeidskraft på landsbygda. I størst mulig grad ble drenger og bondesønner sendt i krigen fremfor husbonden selv. Det ble også lagt vekt på alder og fysisk skikkethet, og man søkte å rekruttere menn mellom 18 og 45 år. Ordningen var ment å skjerme gårdsdriften og sikre skatteinntektene til kronen.

Men når behovet for mannskap var stort, lot det seg ikke alltid gjøre å følge disse prinsippene. Også husbønder kunne bli skrevet ut, særlig fra mindre gårder, der tapet av én mann ble vurdert som mindre belastende for staten enn tapet av en større og mer innbringende gård.

På flukt fra krig

Nils Ludvigsson var innskrevet som knekt under landsfanen i flere år på begynnelsen av 1600-tallet. I 1639, midt under den såkalte trettiårskrigen, ble han innkalt til krigstjeneste på nytt. Da var han rundt 44 år gammel – en middelaldrende husbonde med ansvar for gård og familie. Det var uvanlig, men ikke uten historisk forklaring.

Risikoen for å vende tilbake var liten. Dødeligheten var høy, enten i kamp eller som følge av sykdom. Samtidige kilder forteller om hvordan mange familier sank ned i fattigdom og elendighet når husbonden var borte, eller aldri kom hjem igjen. Det er ingen tilfeldighet at mange slekter døde ut i denne perioden.

For Nils innebar utskrivningen et valg. I stedet for å møte til krigstjeneste forlot han gården og flyttet med familien nordover, inn i ødemarkene mellom Junosuando og Tärendö, i det som i dag er Pajala kommune. Flukten var ikke et uttrykk for feighet, men et forsøk på å sikre familiens overlevelse i en tid der krigen grep direkte inn i hverdagslivet.

I grenseland mellom sagn og historie

I sitt hefte om Olkkurislekten lar Erik Kuokso oss få lese en fortelling om reisen Nils tok oppover elven:
«Tidigt på våren, strax efter islossningen, gjorde han sin älvbåt klar och tog med sig de nödvändigaste verktygen och sina jakt- och fiskeredskap och begav sig uppåt älven.»

Etter en strabasiøs ferd slår han først leir på et sted der fiskere tidligere har reist nili-boder, men får i en drøm beskjed om å dra videre. Varslet kommer fra en skikkelse som kan tolkes som en tomte eller maahiainen. På det nye stedet møter han en orm på stranden – et godt tegn – og begynner å bygge.

Sagnet markerer begynnelsen på noe nytt: bosettingen som skulle bli Lovikka. I dag er stedet først og fremst kjent gjennom Lovikkavottene.

En annen variant av den samme fortellingen finnes hos Samuli Paulaharju i Ödebygdsfolk. Også her kommer den første bosetteren fra finsk side av Torneelven, og også her spiller drømmen, flyttingen videre og ormen en sentral rolle. I denne versjonen knyttes navnet Lovikka til ordet lovi, som betyr urtak, og til landskapets former og inngrep.

Det er sikkert at Nils Ludvigsson etablerte et nybygg i området som i dag ligger i Pajala kommune, og at han ga det samme navn som hjemgården i Kainuunkylä: Lovikka. Nybygget lå på motsatt side av elven for dagens Lovikka. Over tid vokste det fram til å bli et betydelig bruk, på linje med gården han hadde forlatt.

Ubrutt linje til 1400-tallet

Samtidig levde slektslinjen videre i Kainuunkylä. Lovikkagården ble ikke øde, men overtatt av Nils’ kusine Karin Henriksdotter Olkkuri og hennes mann, Mickel Mickelsson Kyrö.

Dermed ble også det opprinnelige spørsmålet jeg hadde knyttet til Olkkurislekten besvart: Linjen fra Joen Pajari mot meg var fortsatt ubrutt. Fra Mickel og Karin er det mye som tyder på at slektsforskningen og skriftlige kilder stemmer overens.

Dermed kunne jeg søke videre i slektstreet.

Vil du lese mer om Olkkurislekten? En av flere røtter jeg kan spore tilbake til 1400-tallet, er Olkkurislekten i Kainuunkylä. Slektshistorien er komplisert å finne ut av, men også mangfoldig og spennende. 

Når slekt blir historie

Kilder og bakgrunnsmateriale

  • Harrison, Dick
    Trettioåriga kriget – en europeisk katastrof
  • Kuokso, Erik
    Birkarlsläkter i øvre Tornedalen (2010)
  • Släkten Olkkuri 1539–1930 (2007)
  • Torrikka, Sture
    1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid
  • Terijoki, Ilkka 
    «Krigsmakten, krigen och soldaterna»,
    i Tornedalens historia, del 2 (1993)
  • Bessesen, Sollaug
    Slektsforskningsmateriale (upublisert)
  • Egen slektsforskning (2018 – 2022) og studiereise i Tornedalen (2029)

Når slekt blir historie

av

Olkkurislekten i Kainuunkylä

Eldre trebygning i Kainuunkylä, Tornedalen, knyttet til slektsreise i 2019.
På slektsreisen i 2019 stoppet jeg i Kainuunkylä. Det var vått og grått, og ingen spor etter slekten lot seg finne. I landskapet sto likevel et eldre bygg som ga et mulig bilde av kvensk byggeskikk.

Mine kvenske røtter – Del 9 – Undersøkelse av Olklkurislekten i Kainuunkylä

Slektens tidligste spor

En av flere røtter jeg kan spore tilbake til 1400-tallet, er Olkkurislekten i Kainuunkylä. Slektshistorien er komplisert å finne ut av, men også mangfoldig og spennende. Den omfatter skiftende gårdsnavn, fornavn og slektsnavn, men også oppklaringer av hva personers opprinnelige finske navn var. Den gir også et bilde av skiftende tider.

Det første mannsnavnet som kommer fram, er Joen, et navn som dukker opp i flere former. Mest brukt er Jöns, antakelig fordi det er slik det ble skrevet ned i svenske skattelister. I dagligtale kan man ha brukt Junnti.

I denne teksten bruker jeg formen Jöns.

Slektsnavnet til Jöns skal ha vært Pajari – også dette har blitt skrevet på flere ulike måter. Flere steder er det spekulert i at slekten opprinnelig kommer fra Tyskland, og noen peker konkret på Bayern. Men det er flere meninger om navnets opprinnelse, så det lar jeg ligge.

Uansett har navnet Pajari fulgt slekten både i Kainuunkylä og andre steder.

Olkkurislektens historie i Tornedalen

Illustrasjon av mangårdsbygningen på Olkkurigården i Kainuunkylä, basert på eldre strektegning etter fotografi.
Olkkurigården i Kainuunkylä. Illustrasjon basert på eldre strektegning etter fotografi, gjengitt hos Erik Kuoksu. Den opprinnelige gården ble revet på 1900-tallet. Illustrasjonen er laget ved hjelp av digitale verktøy.

Olkkurislektens skrevne historie starter i Kainuunkylä, på østsiden av Torneelven, om lag fem mil nord for Torneå. Slektens historie er kjent gjennom Olof Jönsson Olkkuri. Han regnes som slektens stamfar. Navnet Olkku er en gammel finsk navneform av Olof, og gir dermed en forklaring på hvor gårdsnavnet Olkkuri kommer fra.

Den neste på mitt slektstre er sønnen Jöns Olofsson Olkkuri. Han var husbonde på Olkkuri-gården fra 1551 til 1593, og ble omtalt som birkarl i 1559. I kildene omtales fiskeretter ved Lampisjärvi, Kuoksusuando og Vittangisuando – eldre navn på fiskevann og elvestrekninger i Tornedalen som var viktige for gårdsøkonomien.

I arbeidet med denne delen av slektshistorien har jeg bladd mellom Jouko Vahtolas artikkel Älvdalens byar och samhälle, Birkarlar i Tornedalen av Erik Kuoksu og Sture Torrikas bok 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid. Kildene utfyller hverandre, men gir også noen utfordringer. Det ene er at de bruker ulike skrivemåter, det andre er at materialet tilsynelatende tolkes på samme måte, men presenteres ulikt.

Torrika tar utgangspunkt i året 1617. Det gjør det relativt greit å følge resonnementet når han gjør tilbakeblikk, men ikke alltid. Han «reiser oppover» Torneelven, fra gård til gård. For å kunne henge med i det som angår min slektshistorie, må jeg stadig bla fram og tilbake.

Kuoksu har detaljerte opplysninger, men det er ett punkt jeg ikke helt får til å henge sammen. Han skriver:
«Olof Joensson var husbonde på sedermera Olkkuri, Lovikka, Kannala, Kuurunen och Tyni gårdar i Kainuunkylä 1539–1553.» (Kuoksu)

Jeg forsøker å forstå om disse gårdsnavnene har oppstått senere, eller om han faktisk var husbonde på flere gårder samtidig.

Historieprofessor Vahtola kan jeg følge gjennom hans knappe opplysninger, men også her savner jeg noen sammenhenger. Han viser til jordeboken og lister opp en rekke gårdsnavn som lå i Kainuunkylä rundt 1600. Bortsett fra Tyni er alle navnene med. I tillegg er det ett navn jeg mener kan ha utgangspunkt i Olkkurislekten: Lasheikki, eller Pajari (TH1, s. 235).

Det er særlig Torrikas framstilling som gjør at jeg tror dette kan stemme, men sammenhengene er foreløpig vanskelige å få full klarhet i. Inntil videre må jeg derfor slå meg til ro med denne usikkerheten. Jeg vil komme tilbake til Olkkurislekten senere, når jeg har arbeidet videre med kildene.

Henger slektshistorien sammen?

Blant de spørsmålene jeg ønsker å finne svar på, er om Jöns Olofsson Olkkuri hadde en sønn ved navn Henrik, og videre om Henrik hadde en datter – Karin – som giftet seg med Mickel Mickelsson Kyrö fra en annen birkarlslekt. Dersom dette kan dokumenteres, henger min slektshistorie sammen.

Lovikkagården i Pajala kommune

Henrik blir også en nøkkel til en særpreget historie. Han hadde en bror, Ludvik Jönsson Olkkuri, som i 1596 fikk utskilt jord og startet sitt eget gårdsbruk. Ifølge lokalhistoriker Sture Torrika ble han omtalt som Lovikka – «bygdens finner kalte ham Lovikka».

Ludviks sønn, Nils Ludvigsson, var innskrevet som knekt under landsfanen i flere år på begynnelsen av 1600-tallet. Da han ble innkalt til krigstjeneste på nytt i 1639, var han 44 år gammel – en middelaldrende husbonde på en relativt betydningsfull gård. Sjansen for å vende tilbake etter endt krigstjeneste var liten. For å unngå dette forlot han gården og reiste nordover elvedalen.

Gården hans i Kainuunkylä skal ha vært overdratt til Nils’ kusine, Karin Henriksdotter Olkkuri. Hun skal i følge slektsforskningsmaterialet mitt være min formor, men det gjenstår å finne ut av om dette stemmer. Det får bli en annen historie.

Kilder og bakgrunnsmateriale

  • Kuokso, Erik
    Birkarlslekter i øvre Tornedalen (2010)
  • Torrikka, Sture
    1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid
  • Vahtola, Jouko: 
    Älvdalens byar och samhälle, i Tornedalens historia, bind 1.
  • Bessesen, Sollaug
    Slektsforskningsmateriale (upublisert)
  • Egen slektsforskning (2018 – 2022) og studiereise i Tornedalen (2019)