https://www.facebook.com/facebook

ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

BLOGG

KVENSKE RØTTER RYKKES OPP VED ROTA

av

Gjennom en systematisk og langvarig fornorskingspolitikk har den norske stat drevet en utrensking av kvensk språk, kultur og identitet. Dette er grunnen til at jeg ikke kjente til mine kvenske røtter.

kvenske retter

Mine kvenske røtter – Del 3

Den første tiden etter at jeg oppdaget min kvenske tilhørighet var hodet mitt var fylt med tanker som ikke hadde noe åpenbar sammenheng. Til det var spørsmålene for mange. Jeg måtte plukke ting fra hverandre og se på dem en etter en.

En av de tingene som hadde festet seg fra kvelden på Hulkoffgården, var at kvenene var utsatt for diskriminering og at myndighetene hadde drevet en aktiv politikk for at de skulle slutte å snakke kvensk. Denne politikken – fornorskingspolitikken – var hovedgrunnen til at jeg ikke visste noe om min kvenske tilhørighet. Et sted måtte jeg starte for å finne ut av dette. Spørsmålet jeg plukket ut av kaoset var: Hva gikk denne politikken ut på, og når startet dette?

MAKT OG AVMAKT

«Fornorsking av samar og kvenar var målet med minoritetspolitikken den norske staten førte i nord frå 1850- til 1950-talet»

Kvenene har vært utsatt for mistenksomhet, nedverdigelse, tvang, eksklusjon og isolasjon. De hadde opplevd redsel og fortvilelse. Ut fra dette grodde det en ødeleggende følelse av skam. Det er ikke rart folk har fornektet sin opprinnelse, sitt opphav. Gitt avkall på sin identitet og dermed bygget sine liv på feil premisser.

Norske myndigheter har gjennom flere tidsepoker hatt en oppfatning om at Finland kunne være en militær trussel i nord. Dette gjorde Finnmark og Nord-Troms til en sikkerhetspolitisk arena, og kvenene med sin finskspråklige tilhørighet ble mistenkt for å kunne sette rikets sikkerhet i fare. De som hadde kvensk som hjemmespråk senket stemmen. Barna måtte ikke lære språket, og kvener helt ned til trettenårsalder har blitt overvåket som mulig spion eller overløper.

Sent på 1800 tallet og tidlig på 1900 tallet var myndighetene bekymret for et russisk-kontrollert Finland, og i 1932 ble artikkelserien Den finske fare publisert. Bak den sto journalisten Arthur Johan Ratche fra Helgeland. Han ble fem år senere belønnet for «sitt virke for landsdelens utvikling» gjennom utmerkelsen Petter Dass-medaljen. Finland løsrev seg fra Russland i 1917, og i mellomkrigstida var frykten for at en idé om et «Stor-Finland» skulle føre til invasjon. Under den kalde krigen (etter 1945) var Norge tro mot USA, og Finlands nære relasjon til Sovjetunionen ble sett på som en trussel.

Store deler av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms har vært under mistanke fra midten av 1800 tallet fram til ganske nylig. Fornorskingspolitikken overfor kvenene har vært beinhard, om mulig enda hardere enn den var for samene. En nærmest endeløs kjede av statsministre, forsvarsministre og utenriksministre har hatt dette som en villet politikk, det er ikke noe som bare har skjedd. Både gulrot og pisk ble brukt. Gratis ukeblad på norsk ville kunne stimulere læring, å gjøre det vanskelig å passere grensen mot Finland for å besøke slekt var en måte å kutte bånd til kulturen. Kirke, skole og næringsliv ble mobilisert. Spede forsøk på å bevare kultur og rettigheter ble motarbeidet av myndighetene.

Det har også vært et spørsmål om rase. På slutten av 1800 tallet var den fremherskende politikken å konstruere en sterk nasjonalstat. Assimilering av de som var annerledes var et viktig ledd i dette – ett land, ett folk og ett språk. Et annet viktig verktøy var Jordsalgsloven av 1902. I den het det at salg av jord bare kunne forekomme til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det var også diskriminering på arbeidsmarkedet. Folk sa fra seg navn og språk, fornektet og fortiet sin identitet. Å være kven ble etter hvert forbundet med skam.

Norges første regjering ble opprettet i 1814 ble opprettet uten representasjon fra nord. I de første årene lå regjeringens hovedsete i Stockholm, og ble ledet av norske adelsmenn, det svenske kongehuset, dansk-norske embedsmenn, godseiere, jurister og offiserer. Mot slutten av århundret ble den norske parlamentarismen født, og med det dannelsen av politiske partier. Først Venstre, så Høyre senere samme år. De hadde vekselvis statsministeren helt opp til slutten av 1920. Da kom Arbeiderpartiet i posisjon, og litt senere også Senterpartiet. Fra krigen og fram til langt etter jeg var født i 1959 dominerte Arbeiderpartiet, og etter den tid har partiene dels vekslet på å sitte med makten. Gjennom skiftende tider har myndighetene opprettholdt en diskriminerende politikk.

Det var etter påtrykk fra Europarådet at de ble nødt til å stake ut en ny kurs når det gjaldt kvenene. De anerkjente kvener som som en av fem nasjonale minoriteter

Norske myndigheter var med på å grunnlegge Europarådet i 1949. Det var nok ingen som den gangen tenkte at rådet noen tiår senere kom til å sette søkelys på Norges forhold til egen minoritetsbefolkning . I 2017 ble det etter lang tids arbeid besluttet å granske uretten som har pågått. Ikke uten motstand, men nå setter mange sin lit til arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den ble opprettet av Stortinget i 2018 for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. At kommisjonen ikke hadde med skogfinner i sitt mandat, er verdt å merke seg. De ble inkludert senere.

KILDER OG LINKER


FORRIGE – DEL 2

JEG ER KVEN OG SLEKTA MI KOMMER FRA TORNEDALEN

NESTE – DEL 4

Å VANDRE ER Å FORANDRE

Å VANDRE ER Å FORANDRE

av

Til alle tider har mennesker brutt opp og lagt ut på vandring mot ukjent mål. Det finnes alltid en forklaring, en grunn til at noen drar fra det området de er født og oppvokst i. Oppgir tryggheten og forlater folk de kjenner. Mine tippoldeforeldre gjorde nettopp dette i 1832. Hvorfor dro akkurat de?

ruija havlandet
På 1800 – tallet utvandret min tippoldemor og tippoldefar fra Tornedalen med to små barn. Målet var Ruija – havlandet og en ny framtid.

Mine kvenske røtter – Del 3

De aller første menneskene oppsto som art i Øst-Afrika for omtrent 200 000 år siden. Derfra vandret de alle veier, og befolket en verden som siden den gang har endret seg betydelig. Hvorfor dro de? Noen forskere peker på klimaendringer som en mulig årsak. De første store migrasjonene skal ha skjedd for mellom 126 000 og 11 000 år siden.

For om lag seks tusen år siden slo en gruppe seg ned på østsiden av Uralfjellene i nåværende Russland. De ble flere, utviklet en kultur basert på jakt og fiske, og et felles språk: ugrisk. Noen dro vestover, og lærte jordbruk og husdyrhold. Av dem igjen bosatte noen seg sør-øst i dagens Finland, rundt de fiskerike sjøene, og befolket området fra kyst til kyst. De ble kalt tavastere.

Fra dem og fram til meg går det en slags linje. En stiplete, men likevel ubrytelig linje av mennesker. Individer som hver for seg har påvirket omgivelsene i sin samtid, og de ble i sin tur formet av den kulturen de var en del av. En del av kulturarven har blitt båret videre så lenge den har vært nyttig, noe kanskje gjennom alle ledd fram til i dag.

Fra Tavastland til Tornedalen

En gang lå Tornedalen øde, stille og ubebodd. På et tidspunkt fant mennesker veien dit. Forskere har funnet ledetråder langt bakover i tid, men det meste vil for alltid være en hemmelighet.

Når man kommer fram til tiden mellom 500 og 800-tallet er det mer å finne og mer å forstå om den kvensk historien, enn ikke nok til å danne seg et helt bilde. I vår tid har det vært klare kulturelle og etniske grenser mellom kyst- og innlandsbefolkningen, men Ingela Bergmans forskningsmateriale fra 2018 tyder på at de sannsynligvis levde på omtrent samme måte: Av jakt, fangst og fiske. Handel var også viktig.

Endringene framover mot vår tid skjedde langsomt. De begynte med småskalig, temporær dyrking som var tilpasset et liv i bevegelse og avhengig av sesongene. Kystbefolkningen var i større grad i kontakt med omverdenen. De imøtekom mennesker, ideer og innovasjoner og den forankret det nye i sin egen kulturhistorie. Fra 800 tallet intensiveres handelen, noe som noe som også ble inkludert i dagliglivet innover i landet. Tamreinhold kom inn som en del av økonomien, også det foregikk både på innlandet og ved kysten.

Det var hit mine tavastiske forfedre fra Sørvest Finland dro. Med seg hadde de sine skikker. Kanskje var det de som tok med seg det systemet som utviklet seg til å bli noe helt unikt: Birkarlhandelen. Det var innenfor denne tidsperioden dette selvstendige handelsnettverket utviklet seg. De hadde også med seg språket. Dette skulle leve fram mot vår tid.

Mot Ruija – havlandet

Flere århundrer senere dro tippoldefar og tippoldemor fra Tornedalen. Mange hadde dratt før dem. Det er i skattemanntallet fra 1522 man finner den første skriftlige dokumentasjonen på kvensk bosetning i Norge. Det var utrolig nok i det som den gangen var Skjervøy prestegjeld. Den fiskerike kysten av Ruija – havlandet (Finnmark og Nord-Troms) lokket, og her var det også mulighet til å bryte ny jord. De som kom tok med seg sin kunnskap om dette, og de hadde mye pågangsmot. Meter for meter, stubb for stubb og stein for stein forandret de villmark til bosteder. Den gangen var det ikke plagsomt med landegrenser, og området var så tynt bebodd at det var godt om plass.

Stort sett gikk tilpasningen bra mellom de som kom for å slå seg til ro, og de som flyttet rundt med reinflokkene. Sammen endret de landet. Kvenene, samene og nordmennene. Tre folk, tre språk. Kvensk og samisk har samme utgangspunkt i det finsk ugriske, og skiller seg slik ut fra de fleste andre språk i Europa. Dette behøvde ikke ha hatt betydning i samkvem med nordmenn – de kunne gjerne hverandres språk.

På 1700-tallet økte migrasjonen mot Vest-Finnmark og Nord-Troms av folk som ville sette bo. Fra om lag 1820 og fram mot 1890 bar innvandringen mer preg av at folk kom for å få arbeid enn for å bli bønder, og det var særlig mot Øst-Finnmark folk dro.

Hva min tippoldefar hadde som mål da han forlot tryggheten i Tornedalen for så å aldri komme tilbake får jeg aldri vite. Kort tid etter at de kom til Norge druknet han under tømmerfløting. Han rakk sørgelig nok ikke å lære opp sine barn, men min tippoldemor må ha vært et duganes kvinnfolk. Hun klarte seg i et fremmed land med tre små barn.

Lauri i Lumijoki

Det er en forbindelse mellom meg og menneskene før meg. Jeg har fulgt en slektsgren så langt bakover langs denne linjen jeg har klart. Den går til Lumijoki utenfor Oulo ved kysten nordvest i Finland. På 1400-tallet bodde det en kar på gården Rahtu. Han ble kalt Lauri, og er mitt første faste punkt i historien. 

Tanken på å reise tilbake ble bare sterkere og sterkere. Kunne jeg klare å komme meg til Lumijoki, og hva kunne jeg finne der?

Les også

OPPDAGELSEN AV MINE KVENSKE RØTTER

OM LIVET VAR EN ELV

av

Vårt komplekse samfunn krever at vi er i stand til å lede oss selv gjennom hverdagen, slik vi også må om vi satt i en smal og flatbunnet elvebåt. Da måtte vi 

  • Ta føringen
  • Orientere oss
  • Padle i riktig retning

Det må vi gjøre i eget liv også. Å være god på selvledelse gir en bedre hverdag. Uansett om vi er bedriftseiere, arbeidstakere, foreldre, naboer eller gjester. Ofte skifter vi mellom disse rollene.  Ledelsesferdigher er ikke medfødt. Vi lærer ved prøving og feiling, og vi lærer i samhandling med andre. Det vi får til på et livsområde kan vi ta med til det neste.

For å padle i riktig retning må vi vite hvor vi skal. «Elven renner mot havet» kan vi tenke. Ja, den gjør det, men i en riktig stor elv, slik livet er, kan vi fra tid til annen oppleve at vi blir ført ut et sideleie som har utløp et annet sted enn vi ønsker å dra. Da må vi snu. Det kan også være at vi blir liggende i ei bakevje, der vannet tilsynelatende kun går i ring. Et eller annet sted finner vannet veien videre.  Det er altså en løsning. I begge disse tilfeller må vi:

  • Holde motet oppe
  • Være utholdende

Noen ganger hender det at vi trenger hjelp til å komme videre. Du må padle selv, men det kan være lurt å lytte til erfarne padlere. Elvefolk. De som kjenner terrenget du har havnet i og som kan gi råd. Det finnes andre situasjoner du kan trenge hjelp. For eksempel til å bære båten forbi foss og stryk. Å vite når man trenger andres råd og hjelp er altså en viktig egenskap for en elvepadler. Vi er nemlig aldri helt alene i livets elv. Mesteparten av tiden er vi sammen med andre. De fleste skifter turkamerater i løpet av livet, men vi må til enhver tid samhandle med noen. Da må vi kommunisere. Vi må bli enige om

  • Felles mål
  • Veivalg
  • Tempo
  • Mat og hvile

Om du er alene eller sammen med andre, er du ansvarlig for din egen båt. Du må ha med deg tilstrekkelig, men ikke for mye. Har du for lite med, kan det hende at du slipper opp for mat, eller at du ikke har med tørt skift når du kantrer. For det må du regne med at du gjør. Har du med deg for mye blir båten vanskelig å manøvrere. Vrient kan det også bli å finne det du leter etter akkurat når du trenger det. Dermed må du av og til i land for å skaffe forsynger, innhente kompetanse om veien videre og for å hvile. Det nytter nemlig ikke å bare stå på. Uten mat og drikke, duger helten ikke og uten tilstrekkelig hvile, vil du snart fortvile. Altfor mange beskriver sitt dagligliv som krevende. For mye stress. Det er faktisk slik at mer enn 50 % av konsultasjonene hos fastlegen omhandler stressrelaterte plager.

Å lede seg selv gjennom hverdagen og et langt liv fordrer at du tar gode valg for deg selv og for andre. Da gjelder det å holde hodet klart. Hvordan? Ved å tømme det fra tid til annen. Det gjør man best ved å ikke gjøre noe. Livet er ikke alltid en kamp. Er du oppmerksom og tilstede vil du også legge merke til når elva flyter stille. I den retningen du vil. Da er det bare å flyte med strømmen.

Nyt turen. Du tar den bare en gang.

OPPDAGELSEN AV MINE KVENSKE RØTTER

av

Nesten seksti gammel oppdaget jeg at jeg var kven, og at mine slektsrøtter strakk seg til Tornedalen. Det var på en gård like nord for Haparanda jeg fikk vite det. Dette førte til at jeg startet på en lang reise for å finne ut hvem jeg egentlig var.

slektninger på hulkoffgarden

Mine kvenske røtter – Del 1

Jeg var på vei sørover etter et opphold på Arnøya, mitt barndomsrike i Nord-Troms, da dette skjedde. Like før klokka 23 om kvelden 8. august 2018 la jeg hjembygda Lauksletta bak meg. Havet lå flatt og lyset var mildt da ferga nådde fram til Kågen, og jeg kom akkurat fram til fastlandstunnelen før den ble stengt. Natta ble brukt til tunnelarbeid i Kåfjorden også, så jeg stoppet i Olderdalen for å duppe av i bilen. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å starte morgenen etter og lå derfor foran skjema. Planen var å møte to av søsknene mine i Haparanda innerst i Bottenviken i Sverige. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem.

FINLAND

Ved Skibotn kjørte jeg av E6 og inn på E8, som går strake veien til Helsinki og videre ut i verden. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland. Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Sulten og urven etter å ha sovet lite, stoppet jeg ved kafeen på Kilpisjärvi, parkerte mellom to trailere, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk. Lite visste jeg da om at jeg et år senere skulle sitte i en kafé ved østkysten av Finland og kjenne på den samme språkbarrieren. Lure på hvordan det hadde vært om jeg kunne kvensk.

Like nord Pello lå et overnattingssted i den slake skråningen ned mot Torneelv. De høye furutrærne kastet skygge over parkeringsplassen. Det hadde ikke vært så nøye, kjente jeg når jeg kom ut av bilen. Luften var i ferd med å svalne og den alt for varme sommeren var på hell. Vertinnen som tok meg imot snakket heldigvis engelsk. Hun viste meg meg rundt i bygget. Langs veggen i gangen som førte bort til dusjene var det utrolig mye på veggene. Det var vanskelig å mene noe om det. Ikke da. Et stort rom som blant annet ble utleid til selskaper, et felleskjøkken og et mindre kjøkken like utenfor rommet jeg skulle dele med gjester i tre andre rom. Hvis det kom noen. Hun låste meg inn. Perfekt. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. Her kunne jeg godt ha vært omså flere dager. En hund bjeffet. Ellers var det stille. Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser over kantene på en gammel trillebår av tre, plassert ved en grusvei som førte ned til elven.

Litt senere satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Strømmen tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen. Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.

SVERIGE

Dagen etter kjørte jeg over brua ved Øvertorneå og inn i Sverige. Jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke på kirken og en liten butikk som lå på nedsiden av veien. Lite visste jeg den gangen om at jeg året etter skulle bli budt på «fika» akkurat der. Landskapet flatet seg mer og mer ut, jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Tankene gikk sine egne veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året? Jeg nærmet meg Haparanda. Byen viste seg å være mye mer beskjeden enn jeg hadde forestilt meg, og jeg fant lett fram til Svefi vandrarhem der jeg skulle overnatte.

Noen timer senere møtte jeg de andre som hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Det er noe helt eget ved å møtes når man bor så langt fra hverandre. Kjell hentet en kopp kaffe og satte fram en stol, og så var vi i gang. For meg ble det som å ta en forfriskende dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom likevel raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Mary hadde fått tilsendt noen notater og et hefte fra en slektning av oss, som hadde skaffet til veie navn helt tilbake til midten av 1500-tallet. Mary og Kjell hadde forstått det som at oldemor var født på gården Hulkoff, en drøy mil nord for Haparanda.

MØTET SOM SKULLE ENDRE ALT

En stund senere kjørte Kjell litt ut av veibanen og stoppet. Hulkoffgården lå like foran oss, på venstre side av veien. Butiken på landet sto det på skiltet. Vi svingte inn på tunet og så oss rundt. Det var nokså sent på kvelden, så vi regnet ikke med at den var åpen. Overraskelsen var derfor stor da en kvinne dukket opp. Smilende, men avventende. Alle ble stille et øyeblikk. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet, og forklarte at vi hadde fått høre at vår oldemor kanskje hadde bodd på gården og at vi kom fra Norge. Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt. – Vi er kvener, fortsatte Kjell. Jeg skvatt litt. Tanken hadde såvidt streifet meg, å høre at det ble sagt var noe helt annet. Og hva hadde det å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg? Hun slo om på et annet språk. – Vi snakker ikke kvensk, sa Kjell. Jeg visste ingenting om det da, men det var meänkieli hun snakket. Mary fikk skutt inn at det visstnok skulle være en Kurt som eide gården. Kvinnen i døren presenterte seg som Pia, Kurts kone.

Litt etter satt vi inne i et salong, og en kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, søsteren til han Mary snakket. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til arbeidet. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Vi måtte skåle på dette møtet, mente han. De synes tydeligvis at det var hyggelig at vi kom med et slikt ærende. Praten gikk att og fram. Gradvis kom det fram at vi faktisk hadde en forbindelse med gården et godt stykke ut i slekta. Det var ikke vår oldemor det gjaldt, men hennes bestemor. 

Jeg hadde havnet i sofaen ved siden av Inger. Hun fortalte at de tilhørte en egen minoritetsgruppe, og snakket et eget språk i meänkieli, og at de under oppveksten ikke fikk snakke språket sitt på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta snakket ikke i klasserommet på fire år. Kjell hadde akkurat snakket om fornorskningspolitikken, noe som i seg selv var overraskende. Jeg visste ikke så mye om den, og ante ikke at Kjell var så velinformert. Det Inger snakket om skjedde parallelt i Norge. Kvenene var en minoritetsgruppe i Norge, språket var kvensk. Det var derfor hun som åpnet for oss hadde identifisert seg med det med det kvenske. Inger la hånden på armen min. Jeg snudde meg og møtte blikket hennes. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården eller en annen like ved, og jeg var kven.

Samme kveld satt jeg med notatene og heftet til Mary i hendene. De som ble omtalt hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist gjennom, og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Øyeblikket med Inger. Trykket fra hånden hennes på armen min. Lunheten i rommet. Smilene og anerkjennelsen av at vi kom fra samme slekt. Noe i meg hadde bråvåknet.

NØYAKTIG ET ÅR SENERE

9. august året etter satte jeg meg inn i bilen, pakket og klar. Foran meg lå reisen tilbake til Haparanda, Øvertorneå, Pello og en kafe i Nord-Østerbotten i Finland. Blant annet.

PROSJEKTET

MINE KVENSKE RØTTER

NESTE

JEG ER KVEN OG SLEKTA MI KOMMER FRA TORNEDALEN

MOT NORD – ALLTID MOT NORD

av

Jeg var på vei nordover i bil og skulle overnatte der det falt meg inn . Den første natta lå jeg ved bredden av elva Gaula. Kroppen var i ferd med å finne en rytme etter ha vært anspent i lang tid, og en rolig strøm av tanker kom og gikk.

elvebredd

Dag 1 – Fra Vestfold til Trøndelag


Med i overkant mye last om bord har jeg og min lille Polo har kjempet oss opp Dovrefjellet via Gudbrandsdalen. Kriblingen i nakken over hva det er jeg har begitt meg ut på hadde avtatt, men magen var fortsatt like sammensnørt.  

Endelig bikker vi over fra Østlandet til Trøndelag og puster lettet ut. Vi greide det! Nå kan vi bare rulle nedover elvedalen som ligger utstrakt foran oss, og stoppe når vi finner det for godt. 

Tankene vandrer sine egne veier og jeg blir med. Plutselig er det som om jeg befinner meg i Sigrid Undsets landskap. Hun hadde latt Kristin Lavransdatter starte sin siste pilegrimsreise mot Nidaros ved Sel kirke, ikke så langt fra Ringebu i Oppland. Der holdt jeg nylig rast og spiste lunsjen jeg pakket ned i kjølebagen før jeg dro hjemmefra.

Nå skal jeg verken innom Nidaros eller andre kirker på min reise, ikke skal jeg stå overfor noen gud og bekjenne mine synder heller, men som Kristin har jeg et og annet å tenke over. Det skal jeg saktens gjøre, men jeg har god tid. Reisen har knapt startet. Jeg kan koste på meg å la de steile fjellene og den mektige elva lede meg enda lenger tilbake. 

Fantasien forteller

Gaula ville bli dronning fra det øyeblikket hun ble født. Utsultet slukte hun alt som sildret mot henne og synes aldri å få nok. Hun brølte i sinne og kastet seg mot fjellet, gang på gang. Envis og ensom kløyvde hun til slutt fjellet i to. Stupbratte vegger ingen kunne beseire endte i en gold dal. Selv etter å ha knust alt og landskapet lå igjen som krater, lå hun aldri i ro.

Bare den mektige isen som la seg over landet temmet henne for en stund. Den skrapte vekk av store flak fjellveggene og grov seg dypt ned i bunnen av dalen. Da isen trakk seg tilbake hadde elvedronningen ligget stille og ventet, nå var det igjen hennes tur. Hun fortsatte sin kamp med å forme landskapet for den tiden som skulle komme.

I overmot dro hun med seg stein som trillet lystig av gårde. Litt etter litt fylte hun opp den enorme skåla isen hadde skapt fram, presset seg tilslutt over steinmassene som lå ytterst mot fjorden og slapp laksen inn. Lykkelige jumpet de opp til de nådde rolige kulper der yngelen kunne klare seg. Elva fortsatte å brøle, men ikke lenger i sinne, snarere i stolthet over å kunne bringe fram så rik en grøde. 

Mennesket og naturen

I hundretusener av år har Gaula regjert. I ti tusen av dem har også mennesket livnært seg på henne bredder. Hun trodde kanskje dette skulle vare evig, men da jeg og Polo nådde ned til bunnen av elvedalen så jeg at hun hadde tapt mye krefter.  Mer enn halvparten av elvesteinene lå avkledt i sola. Skamfull og stille rant den tidligere så stolte dronningen ned gjennom dalføret. Vannet hennes betvinges og stenges inne, har fått oppgaver det ikke har bestemt selv.

Ved bredden av denne slitne og utmagrede elva jeg la meg til den første natta på vei mot mitt eget forjettede rike med rennende vann, grønne enger og evig bølgende hav. I hvert fall ville jeg at det skulle være slik den kvelden. Jeg trengte det, for ennå var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på  

Innlegg med samme tema

BUNNLØS LENGSEL ETTER STILLHET OG FOLK SOM FORSTÅR

av

DET VARSOMME ER IKKE MITT

Jeg har bodd på Østlandet mesteparten av livet, og setter pris på det milde, varsomme og frodige landskapet. Her har jeg lyttet til sus i høye trær og gresshoppespill. Sett det myke glitret i vannet og kjent solen varme. Det viktigste for meg er familien min, og det er her jeg hører til nå. Samtidig er det noe som mangler.

For det første savner jeg tonen folk imellom i nord. Man forstår uten ord, er innenfor. Hos sitt eget folk. En annen ting jeg bare finner nordpå er stillheten. Det er ikke folk over alt, og man er en del av naturen.

I mitt indre landskap fosser Halselva. Jeg hører den straks, den evige lyden. Den smaker av myr. Måker og terner kauker og skriker. Ellers er det stille.

Halselva kommer ned fra Lillefjellet. I et søkk bakenfor ligger Blåisen. Det kjølige draget får huden til å nuppe seg. Den grå veggen bak ligner på et bergtroll, og bortenfor ligger Arnøyhøgda. Den er på 28. plass over landets primærfjell, det vil si fjell som rager mer enn tusen meter fra foten sin.

1168 meter over havet. Jeg har vært der.

SE MOT NORD

Arnøya ligger nesten helt på toppen av landet, på 70 grader nordlig bredde. Når jeg står i hagen hjemme og ser i retning nord, er det bare hav fram til Svalbard, om lag 960 km unna. Ved enden av øya stuper Flutind i havet, 933 meter rett ned. Mitt barndomsrike sluttet der. Det gikk ikke an å gå forbi, man måtte ut i båt, og det var ikke hver dag det var såpass til vær.

Det blåser som regel fra nord, det drar seg til over Arnøybåen. Såpass skjønte jeg når pappa satt klistret foran radioen og hørte på Fiskerimeldinga. Værvarsel for strekningen Lindesnes – Stavern var ikke så viktig, men så skulle det være stilt: «Nordbanken, Kildinbanken, Hjelmsøybanken, Nordkappbanken, Tromsøflaket og Bankene utenfor Troms».

Værmeldinga var ikke underholdning, det var spørsmål om liv eller død. Noe man stort sett ikke snakket om. Hvis man ikke hørte noe var alt bra. Når folk kom heim fra fiske var alt som det skulle. Gjorde de ikke det, var det galt fatt, men ikke før.

Å gå rundt å bekymre seg var ikke noe til hjelp, og ikke hadde man tid heller. Det var alltid nok ta seg til.

HJEMME I ET KARRIG LANDSKAP

mot nord arnoey

Rett øst ligger Laukøy. Det skulle være godvær før en kunne ro over sundet, og det hendte. Når man gjorde det alene for første gang var man kry. Det var langt den gangen. I dag vet jeg at det er cirka en kilometer i åpen sjø, og jeg tror ikke mine barn hadde fått lov til det samme.

Jeg fikk lov fordi jeg kunne ro. Jeg visste når det var lite vind, jeg kjente mot- og medstrøm i åretakene, jeg kunne lande båten og få den så langt opp at den ikke rak av. Og jeg visste når jeg måtte dra hjem.

Alt dette visste jeg og greide jeg. Man var ikke så redd for alt mulig, og ting gikk jo som regel bra. Det var mulig. Man kunne klare det. Veien hjem er ikke vanskelig å finne, for ingenting står i veien, man ser bare havet og himmelen.

EN STILLHET MAN BARE FINNER HJEMME

Noen grader østover ligger fylkesgrensa mot Finnmark, en usynlig og ubetydelig grenselinje. I praksis er det samme natur, og også samme folk som har befolket det karrige landskapet der også. Når jeg lukker øynene kan kan jeg skimte Loppkalven i det fjerne.

Det er ingenting som stenger, alt er åpent. Man rammes inn av fjellene uten at de klemmer pusten ut av deg, de holder seg i bakgrunnen. Stødige. Man kan puste på Arnøya. Rå havluft, nyslått høy, lyng og myr.

Alt dette er et skattekammer jeg kan ta fram og gløtte ned i, men det er ikke alltid nok. Man lever et liv sammen med de man er aller gladest i, og plutselig en dag skjønner man blir nærmest syk av lengsel etter å dra hjem. Til dit tankene finner ro, til den stillheten man ikke finner andre steder.

Derfor måtte jeg dra, og for å stille den bunnløse hungeren måtte jeg dra alene. Motvasjonen og målet var på plass. Neste steg var planlegging.

LES OGSÅ

OM LIVET VAR EN ELV