LES INNLEGG OM KVENSK IDENTITET

Å oppdage at man er kven et stykke ut i livet kan utløse sterke følelser. Et kurs kan gjøre det lettere å finne veien til sin kvenske identitet.

Prosjektet Med litteratur som identitetsbygger – Anerkjenn din kvenske identitet er et resultat av en frustrasjonen jeg kjente på selv da jeg oppdaget min kvenske identitet, og de mange tilbakemeldingene jeg har fått om at andre har opplevd det samme. Nå er jeg i gang med et kurs jeg selv gjerne skulle hatt den gangen. Det er seks personer som har meldt seg på. Kurset skal vare i tre måneder, og vi møtes en gang i uka. Oppgaven jeg tar på meg er å bidra til at andre får en noe enklere vei å gå enn jeg selv hadde, og målet er at deltakerne skal oppleve økt trygghet og tilhørighet til den kvenske folkegruppen.

Et samfunnsnyttig prosjekt

Før jeg satte i gang sjekket jeg ut på flere måter om dette kunne være noe å prøve ut. Før jeg gikk i gang med å bygge opp kurset, testet jeg det ut på en venninne. Hun tinget umiddelbart plass på vårens kurs. Dette kunne hun absolutt ha bruk for. Vadsø bibliotek har viktig kompetanse på det kvenske, og det var naturlig å kontakte dem. Svaret var oppløftende: «Prosjektet ditt ser veldig spennende ut og litteraturformidling ligger jo bibliotekets hjerte nært. Litteratur om kvener og av kvener øker i omfang, og å finne sin kvenske identitet blir mer og mer viktig for mange». De så på prosjektet som samfunnsnyttig, og også viktig for de som vil lære mer om det kvenske og finne sin kvenske identitet. Kainuun Institutti-Kvensk institutt som nasjonalt senter for kvensk språk og kultur ville gi prosjektet moralsk støtte. Nordnorsk forfatterlag med sine mange kvenske medlemmer stiller seg også bak. Alt dette var utrolig motiverende, og nå er et prøveprosjekt i gang.

Kainuun Institutti-Kvensk institutt har lyst til at vi skal samarbeide om et seminar basert på dette i nord til høsten. Veldig motiverende. Jeg har også lyst til å utvikle et nettkurs som kan nå fram til alle. Det er jo først og fremst de som sitter alene rundt omkring i landet som kan ha bruk for et slikt kurs. Om det skal la seg gjøre må jeg få positivt svar på søknaden jeg sendte til Kulturdirektoratet. Det er de som deler ut offentlige midler til kvenske formål. Heldigvis for meg og andre som bor sør i landet er det mulig å søke nå. Tidligere var det Troms og Finnmark fylkeskommune som sto for utdelingen. Det er bare å krysse fingrene. Dommen faller i løpet av våren.

Les også

Som journalist jobber Laila Lanes daglig for å formidle sannheten. Det bærer hennes nyeste bok To prosent norsk preg av. Den er blitt boka alle som vil vite mer om sin kvenske bakgrunn kan ha nytte av.

Behov for å løfte fram det kvenske

Like før jul i 2022 satt jeg med To prosent norsk av forfatteren og journalisten Laila Lanes preg av. Boka hennes gjør det enklere å forstå den kvenske historien, uten at det går på bekostning av sannheten. Kvener over hele landet trykket den til sitt bryst, og Laila har siden det turnert land og strand rundt for å prate om boka. Folk har strømmet til. Interessen bekrefter behovet for kunnskapslitteratur om kvener. Boka bidrar til at Fen enkelte kven forstå mer om seg selv, og den fyller at av mange tomrom om kvenene i Norge.

Den boka skulle jeg gjerne hatt da jeg oppdaget at jeg var kven i 2018.

Det hadde gjort alt så mye lettere. Laila er fra Furuflaten i Lyngen, ikke så fryktelig langt fra der jeg har vokst opp. Jeg blar i boka og finner mitt eget landskap. Kjenner meg igjen. Den kvenske kulturhistorien hun skriver om er også min. Det er slik man tenker når man famler etter holdepunkter på leit etter kvensk tilhørighet. Man trenger å forstå, og man trenger noen og noe å identifisere seg med. Det var ikke bare meg som hadde ventet spent. Boka ble tatt imot med åpne armer i de kvenske miljøene.

Laila Lanes er journalist, og det bærer boka preg av. Gjennom sin lange karriere som journalist er hun godt trent på å skille sant fra usant, og å skrive på en måte slik at folk forstår. I forordet skriver hun at boka er kommet til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, flere besøk over grensen i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun har også reist mye rundt i Troms og Finnmark. I tillegg har hun hatt mange samtaler med slekt og venner. «Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien om «det tause folket», kvenene».

Fortellingen starter med et barndomsminne som vekkes til live mens hun hører på et opptak på YouTube fra kvenfestivalen Paaskivikko i Nord Troms fra 2020. Det snakkes om en gammel regle. Ordene er fremmede og blir sagt med en bestemt rytme. Isike, disike, dougan, lougan… Laila lytter. Langsomt går det opp for henne at hun hadde hørt regla før. Hun og venninnene brukte den for å elle om hvem som skulle stå når de lekte gjemsel. Det fremmede språket var kvensk. Hun hadde kunnet en kvensk regle. Laila hadde vokst opp om norsk, og forsto i tenårene at det var samisk hennes mormor og andre eldre i bygda snakket seg i mellom. Det kvenske hadde ingen snakket om. Regla satte i gang en prosess som ikke kunne stoppes.

Til å begynne med var de få som lyttet eller ville snakke om det. Denne erfaringen er typisk for kyststrøkene i Nord-Troms. For mange ligger det langt inne å erkjenne sin flerkulturelle bakgrunn, enten det er snakk om kvensk eller samisk. Motstanden mot åpenhet ble en drivkraft. «Jeg måtte få fram i lyset at det finnes så mye kvensk historie rundt Lyngenfjorden og min egen hjembygd. At det ikke ble snakket om rett etter krigen, var en ting, men at det fortsatt i dag ikke snakkes om ga ingen mening».

To prosent norsk er en sakprosa. Det vil si at den bygger på faktiske forhold. Den er ikke oppdiktet, slik en roman er. Bakerst i boka finner man en lang liste over kilder, så hvem som helst kan sjekke om Laila har belegg for det hun skriver. Samtidig får man mange god tips på litteratur man selv kan ha nytte av.

Mine kvenske røtter – Del 11 –

---

Bak hvert ord finnes en forklaring, bak et navn er det en fortelling. Bak mitt navneskifte fra et typisk norsk etternavn til et kvensk ligger begge deler.

---

Slektsnavnene forteller mye om den kvenske kulturen

Det er ingenting i veien med navnene Pedersen og Eriksen, jeg har levd godt med dem begge. Det første fikk jeg da jeg ble døpt, det andre tok jeg da jeg ble gift. Likevel føles det godt å skifte til Huru. Jeg gjør det for å hedre min oldemor som mistet det på veien mellom vugge og grav. Hun ble døpt Lisa Johansdotter Huru, men ble begravet som Elisabeth Johannesen. En konsekvens av statens fornorskingspolitikk.

Huru er et gammelt ord. Det vil si at det har oppstått for svært lenge siden i Sør-vest Finland, nærmere bestemt i et område man i dag utenfra kaller Tavastland og Satakunta. De som bodde der ble kalt tavastere, selv betraktet de seg som hämäläiset. Området de bodde i kalte de hämä. Gjennom utallige slektsledd binder slektsnavnet Huru meg til Finlands tidlige historie.

Også de andre finske slektsnavnene jeg har funnet i mitt slektstre bærer med seg mange fortellinger. Ord som viser hvor folk har bodd. Om håndverk, kultur og natur. Denne rike kulturarven vil jeg være med på å bygge opp og fram.

I dette avsnittet skal jeg ikke prøve forstå for å formidle videre. Det eneste jeg vil prøve gjøre, er å gjengi min opplevelse av podcasten «Lyden av kvensk. Støv og stjerner» fra november 2016. Kari Slaatsveen var programleder, og jazzmusikeren Arve Henriksen var invitert til å framføre en improvisasjon, en sammensmelting av egen musikk og gamle lydopptak fra Nordreisa, stedet min oldefar Peder kom fra. 

Ifølge nettstedet Alkunne er Arve Henriksen en allsidig trompetist og komponist med stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Er du nysgjerrig på å vite mer om ham er det rimelig lett å finne mye informasjon både her og der på nettet. Det jeg skal ta med er kun at han ble født på Vestlandet i mars -68, er ni år yngre enn meg, at vi har begge kvenske røtter og at dette er noe vi begge har blitt klar over i voksen alder. Han har utforsket dette videre gjennom musikken, jeg skriver meg inn i min kvenske identitet.

Pappa spilte trekkspill.

—

Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige.

Klangen er en reise i tid

De første tonene fra trompeten kunne like gjerne kommet fra et trekkspill, så kommer bølgene. Duvende. I en ujevn rytme slik havet snakker.

Bølgene har ingen tid, de har alltid vært der. Rolig drar de med seg glatte steiner ut, og rolig, men ufravikelig, skyver de dem inn igjen. Steinene får liv, de tumler omkring, under og over hverandre. Glinsende. Fargene blir klarere når de er omgitt av vann. 

Et fremmed språk er i rommet. Det snakker til meg fra et sepiafalmet fotografi innerst i kroken. «Kjenner du meg ikke?» spør det. «Nei, men jeg vet hvem du er» lyver jeg, for jeg vet om det, det er jo mitt folks språk. Hvis det ikke var slik, ville det ikke snakket til meg slik en gammel onkel gjør. Språket vet hvem jeg er. «Hva vil du meg?» spør jeg ut i luften. Det er for sent å få svar, men i grunnen trenger jeg det ikke. Jeg har forstått hva oppgaven min er. 

Vedkjenne. Akseptere. 

Vedkjennes. Bli akseptert. 

Respektere, bli respektert.

Forstå, bli forstått.

—

Trompeten blir trompet, gjentar tonene fra den kvenske sangen, beveger seg i en bue foran meg, fra venstre mot høyre. Klangen er en reise i tid. 

Bølger. Steinene som dras ut og dras inn. 

Den kvenske tonen henger seg opp, et ekko fra en tid som var, et uforståelig språk, som toner fra en munnharpe.

Det spraker i lydbåndet og en kvinne i en brodert kjole trår fram. Hun kommer langveis fra, hun også. Fra øst. Langt fra øst. Stemmen stemmer ikke, den er flat. Nasal. Kinnene hennes er farget av sol og vind, formet av tid, rom og evigheten. Øynene forsvinner i furene over de høye kinnbenene. 

Jeg trodde jeg var liten.

—

Joiken flater ut landskapet, jeg hadde ikke sett det, men nå var det der. Uendelig, bølgende. Det ligger mellom meg og kvinnene jeg leter etter. En bro over tiden.

Salmen avløser mannen, kvinnen, trompeten og tankene mine, uforståelig i sin språkdrakt, men likevel litt for kjent.

Beklager. Salmer vekker ingen gode minner. Læstadianerpredikanten dukker opp – og forsvinner. En sju år gammel jente sitter ennå en gang alene på en kjøkkenkrakk som for anledningen er plassert i den iskalde finstua, like ved døren. Det er alvorlig i rommet. Farlig. Man kan brenne i …

Men jeg skal lytte, jeg skal det. Jeg vil. Jeg vil forstå hva det er man klamrer seg til.

—

Så er lyden av vann der igjen. Er det Reisaelva? Min oldefar Peder hørte nok den mer enn en gang. Før han traff oldemor og de flyttet mot nord og mot øst. Han døde der. Det er det eneste jeg vet om ham, men jeg tenker at det skal nok gå seg til etter hvert.  

En mørk, mekanisk lyd trenger gjennom den melodiøse jazztonen fra trompeten, skjærer i øret, men så skjærer jo også den kvenske historien som ti kniver i hjertet.

Veien fra smerte til sinne er kort, man blir våken.

Tralalalala, rallalallala, lallallallallala.

Stemmen kommer mot meg med fortiden. Jeg forstår ikke. Jeg fikk ikke vite. Jeg kjenner historiens gang, jeg har lest den, men likevel er jeg trist. Jeg kunne forstått. Jeg burde forstått.

—

Kan man tralle seg inn og ut av alt?
Ja, det kan hende. Et trallalla er ikke noe å forstå. Det kan forene, men det kan irritere også.

Stemmen fra tiden bortenfor, språket jeg ikke når. Språket jeg ikke kan savne, for det har aldri vært mitt. Bak det trenger lyden av stramme strenger seg fram. Strenge toner, en insisterende røst. 

Magen min fylles av en ny stemme, den kommer fra hvorsomhelst, det er ingen grenser. Musikken slipper inn luft og løfter meg bort. En stund er tankene borte. Skiftningene er nå bare overganger, fela er framme igjen, kvenen fra Vestlandet og jeg møtes.

— «Eg er kven er eg» —

Fortid og framtid sklir vekk. Trompeten og den gamle kvinnen er her, sammen med meg og vannet, det evige. Det som renner gjennom Tornedalen og Reisadalen, fra fjellene på kysten av Vestlandet og Arnøya, det som fyller Oslofjorden. Vi er overalt, vi kvener.

Hennes hjerteslag og hans.
Dine og mine.

—